Dette må vel være ett av de mer sannsynlige områdene å treffe på Østmarka-ulvene. På tross av det har de ikke ligget på lur bak busker og knaus og ventet på at en fjoming fra mer tettbygde strøk skulle ta veien innover og gitt et skikkelig herremåltid til flokken. Eller kanskje de synes jeg har slanket meg så mye at de er redde for å stikke seg på beina? Vel, om ikke ulvene viser seg, så er det andre attraksjoner her inne – foruten mygg og klegg – nemlig poster i skiforeninges «Kjentmannsmerket». Dette er jo også en form for «trening» som jeg liker. Og akkurat nå er jeg inne på Kåterudmåsan som var ett av Milorg sine slippsteder mot slutten av krigen. Her finner jeg også restene av en av containerne de slapp. Nuvel, da er det bare å få stemplet boka og komme seg tilbake før man blir spist opp. Ikke av ulven nei. Den skulle jeg gjerne få treffe en gang. Men myggen og kleggen er sinna på meg.

På veien inn hit passerer jeg dette idylliske lille tjernet som heter Morttjern. Ingen kart jeg har sett har merket av stier langs den veien jeg følger fra Flateby til Kåterudmåsan, men det går en slags mellomting mellom dyretråkk og menneskesti her, stedvis så utydelig at man bør ha et godt kart og et kompass for å finne veien, eller GPS med kart som jeg bruker da.