Brunskogsnegl, eller bare brunsnegl er nok ikke hageeierens drøm, det er helt sikkert. Hvis du ser en nabo fly rundt i hagen om kvelden med mord i blikket og saks i handa og klippe vilt rundt seg i gress, busker og kratt, så har du enten en gal nabo eller så er det dette forhatte lille krypet han eller hun er ute for å drepe. Personlig foretrekker jeg å plukke dem med ei pølseklype (æsj, nå fikk jeg litt ekle assosiasjoner her) og så legge dem i en isboks merket «sneglegodt» i fryseren. Når boksen er full og i tillegg har ligget der noen dager, eller uker, til og med måneder (en glemt isboks fra året før), så bærer jeg dem over til min private lille sneglekirkegård og lager en pen liten massegrav der de blir stedt til hvile, uten kors og velsignelse. Til jord skal de bli, og det blir visst god jord også har jeg hørt fortalt.

Selv om brunskogsneglen er en søt liten skapning er den svartelistet, altså uønsket i vår natur. Det er fordi den opptrer i så store antall at den gjør stor skade i områdene der den lever, typisk hager, parker og åpne landskap. Lenge trodde man at denne invasive sneglen var Arion lusitanicus, iberiaskogsnegl, men man har siden kommet fram til at det er Arion vulgaris, brunskogsnegl.

Den har mange navn: boakjølsnegl (som er det offisielle norske navnet) , boasnegl, stor nakensnegl, tigersnegl, kjellersnegl, akersnile og leopardsnegl som er det navnet jeg foretrekker å bruke. Dessuten heter den Limax maximum som er det vitenskapelige navnet. Les mer om leopardsneglen på Wikipedia. Vi har denne i hagen. Her er det dessuten flust med brunsnegl, men også svart skogsnegl og en mengde hagesnegl.

Disse bildene er tatt med mobilkamera, så den tekniske kvaliteten er det så som så med. Leopardsneglen sies å kunne bli 20 cm lang, og akkurat denne sneglen er kanskje 15 cm lang hvis den strekker seg helt ut, noe den ikke gjør på disse bildene. Her har den nøyet seg med kanskje 10 cm.

Kammerat Sverre har også hengekøye, den norskproduserte Amok Draumr 3. Jeg har også ei sånn. Amoken er ei litt annerledes hengekøye. Jeg har ofte forestillet meg at den ble til når de som laget den lærte at man ligger bedre (flatere) i ei hengekøye når man ligger litt på skrå i forhold til lengderetningen. Så hva nå om man går til det ekstreme? Altså ligger 90° på tvers av lengderetningen? Mer på skrå er det jo ikke mulig å få ligget. Så oppdaget de kanskje at hengekøya da ble veldig nedoverbøyd under hodet og beina, altså hofta opp, hode og bein ned. Ikke særlig bra for ryggen etter 8 timers nattesøvn, eller kanskje man skal si nattevåking. Så da kom liggeunderlaget til. Når man putter et liggeunderlag i lomma i bunnen av Amoken og blåser det tilstrekkelig opp (i praksis så hardt du får til), så blir faktisk liggestillingen veldig bra. Man kan ligge på ryggen, på siden og på magen uten problem. Faktisk et veldig bra konsept. Og det oppblåsbare liggeunderlaget fungerer også som isolasjon mot kulde i bunnen, det såkalte «Cold Butt Syndrome» eller bare CBS, noe alle som sover i hengekøye på tur før eller siden vil erfare, helst før.

Men nå til saken. Jeg sendte noen bilder til Sverre som viste hvordan jeg kunne henge opp Hennessyen selv om jeg hadde bare ett tre. Nå ville han vite om dette gikk med Amoken også, om jeg hadde noen tips? Jeg så jo ingen grunn til at det ikke skulle la seg gjøre å bruke akkurat samme fremgangsmåte med Amoken som med Hennessyen. Jeg var jo spent på å se om Sverre fikk det til, men til min skuffelse endte han opp med å feste køya mellom to vegger. Vel, da får jeg prøve selv. Hengekøye, planke og tau ble hentet fram og blandet med litt optimisme. Og jeg hadde rett, det gikk faktisk veldig bra.

Å få hengt opp remediene er jo greit nok, en helt annen sak er det å stole såpass på konseptet at man frivillig entrer køya og legger seg oppi. Å komme seg oppi Hennessyen er en enkel sak. Man bare setter seg ned på midten og svinger beina oppi. Amoken krever en helt annen teknikk. Her må man jo entre køya fra fotenden. Jeg viser stegene her.

Først bretter man opp nedre del av fotenden og tar tak i innfestingene av stroppene nederst i midten av køya. Ikke bøy opp for stor bit av fotenden, for når man har kommet oppi køya skal fotenden fram igjen, og det er ikke enkelt hvis man sitter oppå den. Den skal ligge under lårene når du er oppi.

Så setter man seg oppi køya, omtrent midt i, og minst mulig oppå den oppbrettede fotenden. Det kommer med erfaring hvor langt bak man skal sette seg. Jeg pleier å måtte ake meg litt bakover etter at jeg har satt meg. Det avhenger antakelig også litt av personlengden. Jeg er rett oppunder 1,80 meter høy.

Jeg bruker å sette meg så langt bak at toppen av hodet er flush med enden av liggeunderlaget oppunder hodet. Det er så langt bak jeg skal ligge når jeg sover også.

Så er det å få løftet baken så fotenden retter seg ut. Som regel må bena løftes og trekkes innover køya. Det er da lurt å holde fast i mønelina. Når du trekker føttene innover køya vil jo tyngdepunktet flytte seg mot hodeenden. Jeg har klart å tippe ut av køya under denne manøveren fordi jeg ikke holdt meg fast. Da stuper man kråke baklengs. Artig de første par gangene, men kanskje ikke hele kvelden? Man skal jo sove også.

Om du har brettet opp for stor del av fotenden og derfor sitter for hardt på den til at den vil vippe tilbake må du kanskje hjelpe til med bena og sparke det framover.

Så er det bare å stikke bena nedi fotposen. Du er klar til å sove.

Endelig kan man falle til ro. Man kan nå finne den rette sovestillingen sin, enten det er på ryggen, på siden eller på magen. Det er utrolig hvor mye man kan bevege seg uten at det føles som at man tar overbalanse.

Jeg bruker jo sovepose i køya om natta. Framgangsmåten for å entre køya er akkurat den samme. Jeg har en sovepose med glidelås i siden som kan åpnes fra bena og oppover. Jeg tar på meg soveposen før jeg entrer køya, nærmest som en frakk med bena stikkende utenfor. Hetta i soveposen holder den på plass i omtrent rette stilling.

---

En egenskap med Amoken iforhold til Hennessyen er at den krever mindre plass mellom innfestningene. Jeg har derfor funnet en flott plass å henge den opp på der Hennessyen på ingen måte får plass.

Hva gjør man hvis man vil henge seg opp i ei hengekøye for natten, men har bare ett tre, og altså ikke to som man jo trenger? Eller trenger man egentlig det? Ja, to trær altså?

Jeg får altså bare festet hengekøya i den ene enden. Det blir det jo ikke noe særlig hengekøye av da. I hvert fall ikke ei som gir en god natts søvn. Nå kunne jeg jo kanskje skjøte på tauet, men det er flere meter bort dit, og epletreet der er egentlig for lavt til å brukes, særlig når tauet blir veldig langt. Dessuten er det veldig synd om treet skulle bli skadet. Det er nemlig veldig gode epler som kommer der etter hvert. Birgitta ville aldri tilgi meg, i hvert fall ikke det nærmeste døgnet, hvis jeg knakk av ei av de tynnere grenene der oppe i treet som ville måtte benyttes om det skulle monne noe som helst på høyden. Så hva nå? Kan jeg bruke en planke?

Ja, det der ser jo berre lækkert ut. Jeg kommer til og med over det blomsterbedet med de blomstene Birgitta ikke vil la meg ødelegge. Men meningen var jo at jeg skulle sove i køya, ikke stå hele natta og holde i en planke??? Hmmm…epletre…planke…hva hvis…? Ja…jo, det kunne gå…

Ja, det står jo faktisk oppreist det der. Nå gjenstår det bare å teste herligheta.

Og køya henger faktisk oppe hele natta med meg oppi. Jeg kunne ikke merke at den ene enden av køya hang i en løs planke som sto på enden opp i lufta 🙂

Nå skal jeg innrømme at det ikke er jeg som har tenkt ut denne løsningen selv. Jeg fant den på Internet. Men den er egentlig ganske innlysende når man studerer den litt. På grunn av geometrien vil ikke planken kunne falle ned så lenge det er vekt i køya. Og den blir mer stabil jo mer vekt det er i køya. For hvis planken dyttes til siden vil den faste taulengden gjøre at køya må løftes opp. Vekta i køya virker jo motsatt vei og vil altså dermed reise planken opp. En annen ting er det selvsagt om foten av planken skulle skli ut. Det vil ende med et substansielt brak!

En liten detalj er at tauet fra planken til køya må være sentrert midt på bredden av planken. Det samme gjelder tauet fra planken til ankeret (epletreet). Hvis det ikke er det vil planken belastes skjevt og planken legger seg over til en av sidene, litt eller mye alt etter hvor mye tauene er ut av senter. Det skal nesten ingen ting til for å gjøre utslag. I hvert fall erfarte jeg det. Jeg løste det ved å bore et hull igjennom midten av planken, og så dra tauet gjennom hullet. I felt har man ingen boremaskin, så dette må jeg finne en annen løsning på.

Det hvite tauet på bildet er neppe nødvendig. Jeg tenkte at det er greit å feste planken så den ikke sklir langs tauet. Men her som tauet vinkler nedover på hver side av planken er det lite sannsynlig at dette skulle skje, med mindre noen tar tak i planken og rykker til da. Hvis tauet fra planken til ankeret er slik at tauet vil bli slakt hvis planken sklir på tauet ville jeg nok gjort som her. Det kan for eksempel være hvis tauet fra planken til epletreet hadde vært mer horisontalt.

En helt annen ting av mer praktisk art jeg har lyst til å vise fram er pakkstrømpene jeg bruker på denne køya. De henger på hele tiden, så når man skal pakke sammen køya er det bare å dra de over fra hver sin side. Og det som er gøy er at alt går inni disse. Hengekøya, overseilet, underseilet, underisolasjon (som ligger mellom bunnen i køya og underseilet), myggnetting og tre oppbevaringsposer som henger i mønelina inne i køya. Det eneste jeg trenger i tillegg er en sovepose samt stroppene jeg slår rundt trærne og fester køya til («tree huggers»).