Ja, enda ett kamera, men denne gangen er det et såkalt viltkamera, altså et kamera som skal stå helt alene og ta alle bilder eller filmsnutter helt automatisk, både natt og dag. Dette måtte jo testes, så jeg monterte like godt kameraet i bakhagen her. Og resultatet lot ikke vente på seg.

Det er ikke mer enn 7-8 meter fra der jeg sitter og bort til rådyret, så det må ha merket meg. Men jeg tror det har vært her jevnlig, så antakelig har det vent seg til at det kommer lyder og er bevegelser der inne i lyset bak vindusglassene.

For nattopptak er lengden på opptakene begrenset til 20 sekunder om gangen, så jeg har sydd 10 slike opptak etter hverandre til en lengre filmsnutt. Nattopptak skjer i det infrarøde spektret (IR) med viltkameraer og lyset i opptaket er IR-lys fra kameraet. Det ser rart og litt skummelt ut med lysende øyne på rådyret, men siden lyset kommer fra kameraet får man reflekser fra netthinnene i øynene til rådyret tilbake mot kameraet. Det er akkurat samme fenomen som av og til gi røde øyne i fargebilder som er tatt i blitz-lys der blitzen sitter på kameraet.

Jeg måtte ta en tur på hytta for å sjekke om den atmosfæriske elven hadde blåst den bort. Men det hadde den ikke. Ikke hadde Rømskogflokken gnagd den ned til grunnmuren heller. Jeg ble tvert i mot møtt av den flotteste januardagen til nå i år, sol fra nesten helt skyfri og blå himmel. Dette er jo første vinteren her, så jeg aner ingen ting om isforholdene på Vortungen. Jeg gikk derfor rundt sydenden av vannet i stedet for tvers over isen. Det skulle vise seg å være helt unødvendig. Kontrollboringer viste at isen var 38 cm tykk tvers over hele vannet. Nok til å bære en tanks eller tre. Så hjemveien på lørdag ble adskillig kortere. Det tok faktisk bare 20 minutter til bilen til tross for motbakker mot 50 minutter når jeg gikk rundt og hvor motbakkene da var utforbakker i stedet.

Når det er så mye nysnø som nå synes jeg det er utrolig fint inne i skogen. Så i dag tok jeg meg en tur for å se om jeg kunne finne noen interessante dyrespor å følge. Vil du ha et skikkelig skogsbad er det bare å finne et harespor eller et revespor og så starte å nøste i det for å finne ut hvor dyret har gått og hva det har gjort. Som regel trenger man ikke å gå så langt før man finner det første sporet.

Jeg krysset lysløypa og skar opp i ei ravinekløft der jeg ofte har sett spor etter både rev, rådyr, hare, ekorn og mus. Det tok ikke lange tiden før jeg fant et revespor som jeg så begynte å bakspore (spore bakover i forhold til den retningen dyret har gått). Å følge et revespor kan være en skikkelig utfordring, og liker man å bade i snø og det er snø på trær og busker, så er revespor rette tingen å gi seg i kast med. Den vandrer på de mest utilgjengelige stedene for å se om det skulle gjemme seg noe spisende der inne ett sted. Og man må altså komme seg fram de samme stedene. Går man utenom mister man lett de mest interessante stedene.

Etter hvert kommer jeg til et sted der reven har gått i et harespor. Av sporet er det også klart at haren har satt spor først og deretter reven. Nå blir det jo interessant å se om det er noen sammenheng mellom disse sporene.

Jeg framsporer haren et stykke (altså samme vei som haren har hoppet), både for å finne klare tegn på at det faktisk er harespor og for å se om den har flyktet fra reven.

At det var en hare var det nok ingen tvil om. Men det ser ikke ut til at den var på flukt fra noe. Farten har i hvert fall ikke vært stor (jo lengre steglengde, jo større fart) og den har heller ikke gjort noen krumspring slik en forfulgt hare gjerne gjør for å forvirre en forfølger. Og stedet den satte seg til for å beite er bare 20 meter eller så unna der revesporet og haresporet skilte lag. Så da er det å gå tilbake og fortsette å bakspore reven. Det var jo den jeg startet med og ville finne ut hva hadde bedrevet. Etter bare 20-30 meter kommer jeg opp på stien. Der har det gått en person før på truger. Rett før stien skiller revesporet og haresporet lag igjen. De har altså ikke fulgt samme spor særlig langt. Men det jeg finner ut er at haren har kommet hoppende på tvers av stien. Når den kom til stien har den fulgt denne noen få meter før den har gjort et avhopp på et par meter til siden og fortsatt nedover der jeg støtte på sporet. Reven har siden kommet nedover stien, og der haren kom inn på stien har reven så svingt av til andre siden, altså i samme retningen som haren kom hoppende, men ikke der den hadde hoppet av stien. Etter få meter traff den på haresporet. Den kjente kanskje lukten av haren, og kanskje håpet den at haren ville fortsette i samme retning etter et avhopp. Eller kanskje svingte den bare av her helt tilfeldig. Det får vi aldri vite.

Etter hvert kommer jeg til et område der det var tett med rådyrspor. I dyp snø er det ikke lett å se forskjell på rådyrspor og revespor, så nå ble det å tråkle fram og tilbake og forsøke å danne seg et bilde av hva som var hva. Jeg fulgte spor fram og tilbake og opp og ned i bratt terreng, men det endte med at jeg helt mistet revesporet. Jeg kunne nå ha gått i en stor sirkel rundt området og funnet ut hvor reven kom inn, men det bratte terrenget og det avtagende lyset gjorde at jeg bestemte meg for å snu og heller gå tilbake og framspore reven den lille tida jeg hadde igjen før det ble for mørkt. Som sagt så gjort, og innunder ei busk i en bratt skråning fant jeg noe interessant.

Reven hadde altså funnet ei spissmus som den hadde drept, men ikke spist. Spissmusa har såkalte moskuskjertler som den bruker til å avsette duftstoffer med. Disse virker også tildels som et forsvar mot noen predatorer fordi kjertlene gjør at den smaker og lukter så vondt at de vegrer seg for å spise den. Reven kan visstnok spise spissmus, men den var tydeligvis ikke sulten nok denne gangen for et så usmakelig måltid.

Spissmusa er ikke som navnet skulle tilsi ei mus. Den er ikke en gang en gnager som musene, men rovdyr. Den tilhører spissmusfamilien og dens nærmeste slektninger er piggsvinfamilien.

Det var nå gått to timer og var så mørkt at det var vanskelig å følge revesporet videre, men det ble da en liten historie ut av det . Dessuten, før jeg gav opp fant jeg også et sted der reven hadde lagt seg til for å hvile, ikke langt unna spissmusa. Kanskje den rett og slett trengte å ligge og tenke litt over meningen med livet etter smaksopplevelsen med spissmusa?