Alle innlegg av Frode

Når du får lyst til å kvele kaffeposen

Det er ikke bare på én tur gjennom årene at kaffeposen (eller en annen pose for den saks skyld) har åpnet seg i sekken når jeg har rotet rundt i en til tider nokså uryddig ryggsekk etter den tingen eller tangen jeg under stor frustrasjon ikke finner. Man får nesten lyst til å kvele kaffeposen når man finner ut hva den har gjort der nede. Og det er akkurat det vi skal gjøre, men før den søler ut innholdet. Med et kvelerstikk.

Kvele kaffeposen

Studerer du kvelerstikket nærmere ser du at det er et dobbelt halvstikk med en liten twist, og så har jeg gjort en liten twist på denne igjen, lagt inn et slipp-stikk for at knuta skal være mulig å løse opp i gjen.

Vårtegn

Blåmeis

Ja, av og til kan man være heldig og få høre blåmeisen slå ei skikkelig flott sløyfe selv i februar. Men foreløpig er de fleste fuglene temmelig tilbakeholdne med lydytringer sammenlignet med hvordan det blir senere på våren.

En av flere gode grunner til å lære seg hvordan de vanligste fuglene låter er at det gir en ny dimensjon å følge med på under de ulike årstidene, hvis det er noe man liker å gjøre da. Jeg pleier å si at våren begynner 1. januar, og det er ikke helt usant. Når sola snur kan man nemlig merke at fuglesangen starter en varsom utvikling som etter hvert øker nærmest eksponentielt i både mangfold og styrke helt fram til sankthans. Rundt månedskiftet desember-januar er det bare forsiktige kvitter en og annen gang, kanskje en blåmeis som synger ut av yr glede over at den fant en plass i sola på en kvist i ly for den iskalde trekken. Eller en kjøttmeis som satte i et gledeskvitter i det den fant ei gjenglemt lita peanøtt i snøen under fuglebrettet. Nå er vi midt i februar og aktiviteten har øket merkbart. Den første gangen på nyåret jeg hører flaggspetten forsiktig starte å tromme for å markere revir gir vårfølelse hos meg så det bruser i kropp og sinn. Den prøver forsiktig å finne rette sted på en trestamme, på metallplata på toppen av ei lysmast eller til og med rett på jernet i ei kraftlinjemast, det stedet som gir mest lyd for innsatsen. Det gjelder å skremme vekk rivalen der borte i tørrgrana. Det er rart den lille skallen tåler disse harde slagene med nebbet mot den harde overflaten tyve ganger i sekundet, men hjernen er hengt opp på en spesiell måte i skallen nettopp for å unngå hjernerystelse når den setter i gang. Her er et lydklipp fra den 10. februar i år der vi kan høre den aller første forsiktige flaggspettromminga i skogen bak huset. Her høres også den typiske klaprende lyden fra vingeslagene til flaggspetten når den flyr, og mot slutten av lydklippet høres varselropet. De fleste har nok hørt dette, men det er ikke sikkert at de har skjønt at det er flaggspettens rop. I samme opptaket kan vi høre svarttrostens klukking og litt lenger uti også et av dens varselskrik. Noen kråker sitter oppe i lia og diskuterer dagens tema mens blåmeisen ringer med sølvklokka si. Det hele akkompagneres av noen rautende kuer langt inne bakgrunnen samt skvatringen fra en flokk pilfinker som sitter 50 meter unna på andre siden av huset. Det er også mulig å skjelne ut et par rop fra en spettmeis innimellom alt det andre.

Trommende flaggspett – 10. februar 2021 – Tæruddalen
Blåmeisen elsker peanøtter

Kjøttmeis og blåmeis er to av de fuglene som gjør seg mest bemerket med både tilstedeværelse og lyd på fôringsplassen på denne tiden av året. I dette klippet er det blåmeiser og kjøttmeiser som kjefter i kor på ett eller annet, kanskje hverandre, eller kanskje ei katt? Etter hvert melder spettmeisen sin ankomst med sitt tuiii-tuiii-tuiii (ved ca. 50 sekunder) og til slutt slår skjæra seg med i skjennefølget også. Det er nok ikke så melodiøse lyder vil mange hevde, men det er mye lyd, og i mine ører er det våren som bruser. Det skaper veldig mye liv i en ellers nokså død hage på denne tiden av året.

Skjellende meiser – 12. februar 2021 – Tæruddalen

Til sist et 15 minutters klipp. En rolig februardag, kaldt, men veldig fint vær med sol og blå himmel. I bakgrunnen høres hele tiden den støyende flokken av pilfinker. Av og til slutter de brått med skvaldringen. Det er kanskje først da man legger merke til dem og hvor høyt de snakker der de sitter i en hekk 50 meter borte bak huset og varmer seg i sola. Hva snakker de om? Sammenligningen med masse folk i et kaffeslaberas er åpenbar. Eller på et diskotek. Len deg til bake, lukk øynene og lytt til vårens spede begynnelse.

12.februar 2021 – Tæruddalen

To topper

Omtrent hver gang jeg har vært oppe på Rundkollen har jeg tenkt at det hadde vært morsomt å stikke over til Paradiskollen. Like mange ganger har det vært alt for sent på dagen til å få til det. Så i dag tenkte jeg at jeg får starte tidlig og få med begge kollene. Nå er det jo masse snø i marka, så framdriften blir ikke like stor som på sommerføre. Jeg bestemte meg derfor for å dra hjemmefra i halvåttetiden — og kom meg derfor avgårde allerede i halvtitiden. Litt i seneste laget altså. Men jeg tenkte at jeg går til jeg skjønner at jeg bør snu. Og det skjønte jeg ikke før jeg hadde sittet en god stund (halvanen time) oppe på Paradiskollen og kost meg. Jeg fikk nesten med meg solnedgangen der inne, men da var det jaggu mørkt også når jeg kom tilbake til bilen. Totalt med trugegange og pauser tok turen faktisk åtte og en halv time. Turens lengde var cirka halvannen mil til sammen. Startpunktet (Nittedal jordstasjon) ligger på cirka 190 m.o.h. Rundkollen er 592 m.o.h. og Paradiskollen 670 m.o.h. Mellom de to kollene må man ned til cirka 550 m.o.h. så det blir en del høydemeter i løpet av turen. Fra Nittedal jordstasjon inn til Paradiskollen er det mer enn 500 høydemeter i hvert fall. GPS-en sier cirka 750 meter stigning i løpet av turen (til sammen begge veier), men hvor mye man skal stole på det er jeg usikker på. Den sier omtrent like mye stigning som fall i løpet av turen, og det teller jo til dens troverdighet. Det ble en alle tiders tur i hvert fall.

Rundkollen og Paradiskollen ligger i hvert sitt naturreservat, henholdsvis Rundkollen og Sortungsbekken naturreservat og Paradiskollen naturreservat.
Det er mye snø i skogen. På vei opp mot Rundkollen.
Nesten oppe på toppen og utsikten begynner å bli fin. Her ser vi nedover Nittedal med Varingskollen til høyre i bildet.
Utsikten på toppen av Rundkollen er flott. Her nyter jeg solbærtoddy. Det blåser isnende kaldt her oppe, så det blir kun en kort stopp.
Utsikt sydvestover. Her ser man virkelig langt.
På vei over mot Paradiskollen. Her passerer jeg et lite tjern som heter Øvre Blekketjern hvor det er tydelig at reven har rasket over isen.
Endelig framme på Paradiskollen etter en nokså strabasiøs tur som tok hele to timer og et kvarter. Da hadde jeg gått 4 km, så det er ikke rare farta. Her har jeg aldri vært før og utsikten er betagende.
Nå trenger jeg energi, og heldigvis har viden løyet, så det er ganske koselig å sitte å se utover landskapet mens maten blir til.
Det blir Real turmat som jeg stort sett alltid blander med eggnudler fordi det ellers blir litt liten porsjon til en voksen mann. Så her blir det altså Couscous med eggnudler. Her kan jeg jo også presentere enda ett kokeaparat, et Kovea Booster+1 som går på gass eller bensin. Her bruker jeg bensin. For den som lurer på hvilken bensintype jeg bruker, så er det vanlig miljøbensin kjøpt på Felleskjøpet for en rimelig penge (4-takts bensin hvis du ikke vil ha masse sot). Det er ingen grunn til å kjøpe disse dyre spesial-typene man får i sportsforretninger da de stort sett inneholder akkurat det samme. Miljøbensin inneholder på like linje med disse svært lite helseskadelige stoffer (benzen og aromater).
Harestuevannet og Harestua. Her ser vi langt av gårde.
Jeg har vært her i halvannen time og sola nærmer seg horisonten, så det er kanskje en ide å tenke på returen. Den er riktignok litt mindre strabasiøs siden det er mye mer nedoverbakker og navigeringen blir også mye enklere siden jeg jo nå har et spor å følge (men jeg skal omgå den helsikes kløfta jeg rota meg ned i).
Skyggene begynner å bli lange.
Nede i skogen skygge ser vi den siste rest av dag oppe på himmelen. Når skyene blir belyst fra undersiden som her er det ikke lenge igjen til sola forsvinner ned bak horisonten.
Etter en time og førti minutter trugegange er jeg tilbake på Rundkollen klokka fem over halv seks og det er bare små rester av dagslys igjen i vest. Klokka er fem på seks, over en time etter solnedgang når nedturen starter og det er fremdeles en times tid å gå ned til bilen, men jeg har hodelykt og jeg kan veien ganske godt.
Ruta.