Solformørkelsen i går fikk det ut til å se ut som at sola gikk ned to ganger etter hverandre. Siden det var overskyet ble det ikke å finne fram solformørkelsesbriller og studere månens vandring foran sola.

Men jeg tenkte at det kunne vært moro å få sett den på en måte allikevel. Det er nemlig ikke så lett å legge merke til at det langsomt blir mørkere og så lysere igjen, spesielt når det uansett går mot kveld. Øynene er dessuten så vist laget at når det blir mørkere blir de mer lysfølsomme. De slipper de inn mer lys (pupillene utvider seg) og netthinna blir mer lysfølsom, slik at opplevelsen av at det blir mørkere blir delvis kamuflert.

Men et kamera satt opp med fast lukkertid og blender lar seg ikke lure på denne måten. Fast lukkertid og blender blir som regel kalt manuell innstilling på folkemunne. Hvis øyet ikke hadde blitt mer lysfølsomt når det mørkner, så ville vi hatt noe tilsvarende det en manuell instilling på kameraet er. Da ville vi også lagt mye mer merke til solformørkelsen selv om det er overskyet.

Så da var det å finne fram kameraet og stille det inn på å ta et bilde hvert femte minutt. I videoen under spiller jeg bildene av etter hverandre slik at man kan se utviklingen over tid. Det er 23 bilder, så 1 time og 50 minutter totalt. Første bilde er fra starten av formørkelsen, siste når den er ferdig. Jeg spiller det av på 11,5 sekunder som gir en passende takt.

Det er mørkere når videoen slutter enn når den starter, men det er fordi det samtidig går mot kveld. Så to solnedganger i en er nesten helt riktig – på en måte.

Endelig har jeg fått årets første tur rundt Øyeren. Det skjedde 14. april, fem dager etter at sykker’n kom rullende ut av vinterhiet. Det har blitt en tradisjon at jeg tar denne turen som en av de første litt lengre turene når den første sykker’n er på veien. Turen går nedover til Solbergfoss på den ene siden av Øyeren og hjem igjen på den andre. I år ble det med klokka, altså nedover på østsida og hjemover på vestsida. Ved Solbergfoss kom rødspritpparatet og kaffekjelen fram, så det ble kafferast med nylaget kokekaffe.

Det er noe eget ved sånne gamle bygninger. Dette kraftverket sto vel ferdig i 1929. Formene til Vulkanen står litt i stil med arkitekturen på anlegget.

Man ser med en gang at dette ikke er noe moderne kjøpesenter. Estetikk sto i fokus når store bygg som kraftverk skulle bygges. Selv om det er et stort og egentlig nokså ødeleggende inngrep i flott natur, så må det innrømmes at det samtidig fremstår ganske estetisk og monumentalt.

De tre borteste damlukene er de opprinnelige. Den helt til venstre har kommet til siden.

Jammen fikk jeg med meg en liten gatekunstutstilling også.

Og for min del fikk jeg hilse på de første hvitveisene også på denne turen.