En veldig god idé

Turkammerat Håkon kom på den gode idé å kjøpe ei skogshytte sammen. Som tenkt så gjort. Det ble ei hytte med egen badestrand ved Vortungen i Rømskog. Her er det ikke vei og garasje, strøm og innlagt vann. Hit må man enten bruke båt eller gå til fots. Eller på ski over islagt vann om vinteren da.

Å ta morgenbadet hjemme i hagedusjen er fint det, men det er noe helt annet å rusle 30 meter nedover stien til vannkanten og hoppe uti og man er helt mutters alene.
Her i sivet kommer jeg nok til å prøve å lure abboren oppi steikepanna ved en senere anledning.
Ikke ei moderne hytte med bilvei, garasje, innlagt vann og strøm.
Nær 180 graders utsikt til vannet. Midten av bildet er omtrent sydover.
Krimlesningen om kvelden får (minst) en ekstra dimensjon når man sitter alene i skogen i hytta foran peisen og mørket kryper helt inn til vinduene, bare holdt tilbake av tynne, gjennomsiktige glasshinner. Boka er «Nabovarsel» av Unni Lindell. De to kveldene jeg har vært her ble dessuten brukt til å rope på kattugla. Jeg fikk svar fra flere, minst tre, men antakelig enda flere. Den ene forsøte å finne meg der den fløy fram og tilbake over hyttetunet og huttet og tuet mens jeg sto skjult i svalgangen.

På tur igjen

Det blir mer enhjulssykling, og det er vel begrenset hvor interessant det er for den jevne Internett-surfer. Man alternativet er for tiden å ikke putte inn noen ting her i det hele tatt siden dette er en aktivitet som jevnt over tar mye av tiden min hver dag. Så får heller de som går lei av det finne noen rosabloggere å lese på. Eller hvorfor ikke legge bort PCen og hente seg en enhjulssykkel og prøve selv? Et valg du garantert ikke vil angre på — etter et par år.

På vei nedover Årnestangen (del av Nordre Øyeren naturreservat)

I går var det fra Fet kirke utover Bjanes, Jørholmen og ned til spissen av Furusand. I dag Årnestangen. Å sykle på tur med enhjulssykkel har nå blitt en av mine favorittaktiviteter. Det som skiller dette fra andre måter å være på tur på er at det skjer noe hele tiden. Man må være konsentrert og på hugget hele tiden. Aldri nøle og gå på. En av de vanligste feilene jeg gjør er å gi opp og hoppe av sykkelen fordi jeg tror jeg vil bli kastet av i neste øyeblikk. Det riktige er å fortsette til jeg faktisk blir kastet av, eller kroppen rett og slett sier stopp fordi det blir for tungt. Dette er fokus hele tiden. Ikke gi opp, men gå på til du slikker gjørme. Eller som en på en enhjulssykkelforum sa det til en nybegynner som spurte om råd:

«Look at an object in the distance, don’t look down, when your chin slaps against that concrete I want the last thing you see before you black out, is the mailbox you were ridding for.»
(Se på et objekt i det fjerne, ikke se ned. Når haken din slår mot betongen, vil jeg at det siste du ser før det blir mørkt, er postkassen du siktet mot).

Her er en liten videosnutt satt sammen av noen klipp jeg tok fra dagens tur:

Enhjulssykling på Årnestangen

Årnestangen går nedover langs Glommadeltaet i Øyeren i et åpent og flatt landskap med stedvise småskoger. Fuglelivet er rikt. Nordre Øyeren naturreservat ble opprettet i 1975 og er internasjonalt viktig. I 1985 ble det utpekt som RAMSAR-område og er et viktig sted for å studere fugler, særlig trekkfugler vår og høst, men også fugler som hekker i området.

Den røde streken viser hvor turen gikk. Den hvite og grønne pila viser start-/stopp-punkt. Til venstre for pila er det en bratt bakke (bilvei) jeg måtte teste. Årnestangen er fra pila og nedover til høyre. I alt ble det 12,8 km og turen varte i litt over 2 timer og 3 kvarter.
Gårsdagens tur, på den andre siden av Øyeren var også veldig flott. Detter er også innenfor naturreservatet/RAMSAR-området. Terrenget er mer spennende og variert her enn på andre siden. Den vestlige sløyfa var stedvis godt over mitt nivå, så akkurat dette partiet ble slitsomt. Turen ble 11,8 km og varte i litt over 3 timer. Det røde og hvite firkanten markerer start og stopp ved Fet kirke. Jeg syklet så langt det gikk. 50 meter lenger fram er det bare vann.

Ja ja, sånn går nu dagan. Enhjulssykling har blitt en ny og givende måte å være i og oppleve naturen på — for meg.

To mål i en smekk

Det overordnede målet med enhjulssykling er å slippe å gå noe særlig.

To nye mål jeg hadde satt meg oppnåddes på enhjulssykkel i dag. Det ene var å sykle helt hjemmefra og inn til enden av Ringdalsveien uten å gå av sykkelen, og tilsvarende hjem igjen etterpå. Det er to oppoverbakker jeg har slitt veldig med før, den siste bakken hver vei. I dag klarte jeg de begge to. Jeg klarte forsåvidt den på vei innover sist jeg syklet her, men klarte så å tryne etter at jeg hadde kommet opp bakken og bare 100 meter fra målet. Men i dag kom jeg helt fram. Og tilbake var det første gangen jeg klarte hele veien. Bratte oppoverbakker på grusvei er slitsomt. Spesielt hvis grusen er løs. Det er da like tungt som å spurte opp på beina uten sykkel. Pulsen kommer fort opp over 175. Det høyeste jeg har målt i oppoverbakke er 180. Med så høy puls holder jeg ikke lenge, så det er som regel det som har gjort at det har endt med en ufrivillig avstigning (eller UPD som det heter på unicycle-språket: «unplanned dismount»).

Nå, det var altså oppoverbakker. Men i dag ville jeg prøve noe jeg har tenkt litt på de gangene jeg har vært her inne. Litt ulendt terreng.

Testløypa jeg bestemte meg for å øve på i dag.

Ved eden av Ringdalsveien begynner en sti. Den har jeg syklet inn flere ganger. Så kommer jeg til et område som er veldig steinete (sett fra et enhjulet perspektiv). Det hadde jo vært artig å klare å forsere dette hinderet sittende på sykkelen i stedet for til beins. Men det er lettere å si det enn det er å gjøre det. Men å prøve er lettere da. Og prøving ble det. Og feiling. Se nå bare her på disse videoklippene:

Det gjelder å ikke gi opp

Jammen klarte jeg det til slutt. Den ene veien. Andre veien får komme siden. Det høres riktignok ut som jeg tryner skikkelig etter at jeg forsvinner ut av bildet på slutten, men jeg gjør ikke det. Jeg hopper av sykkelen etter bærtinga og løper tilbake til kameraet.

Det får nok bli helt i ytterkanten der i første omgang. Færre og mindre humper, men til gjengjeld mer finnavigering som krever god kontroll med både balansen og sykkelen.

Ja, sånn går nu dagan her i dalen. Noen må jo ta ansvar og gjøre disse tingene her også, ellers forblir de jo ugjorte. Jeg ser i hvert fall ingen andre som gidder å ta i et tak, så jeg får nok bare ofre meg for å få det unnagjort.

En bortgjemt avkrok i interverset