Vassfarstien

Vassfarstien starter på Hønefoss torg. Fredag den 15. juli 2022 sto jeg der med ryggsekken på ryggen med det jeg trengte av mat, klær og annet utstyr for en åtte dagers fottur gjennom skog og fjell opp til Vassfaret.

Vassfarstien kan godt beskrives som en komprimert versjon av Jotunheimstien. Det er både skog og fjell, lettgåtte flate etapper og mer tunge etapper med mye opp og ned og andre krunglerier. Og det er strekninger der man må bære med seg vann og strekninger der man slipper å bære på vann. Det eneste som mangler i forhold til Jotunheimstien er etapper med mer primitive overnattinger som gapahuk, primitive åpne buer og lignende. Langs Vassfarstien får man alltid ei god seng å sove i, forutsatt at noen i følget har DNT-nøkkel da. Og man kan til og med reservere senger på alle hyttene så man er sikker på at man får sove i ei seng i fall hytta skulle være full av folk. Det forutsetter at man kommer fram før klokken 19, for fra da av er det fritt fram for å velge den køya man vil ha, så sant det ikke ligger noen der allerede da. For medlemmer koster en overnatting 290 kr per person hos DNT Ringerike, litt mindre for barn og litt mer hvis man ikke er medlem i DNT. Da kan man koke mat på gasskomfyr og fyre så mye man vil i vedovnen eller peisen om det er behov for det. Og man får tørket eventuelle våte klær, sokker og sko. Kjøkkenutstyr og kokeapparat kan man altså la ligge igjen hjemme. Man trenger kun en lakenpose, eller hvis man vil ha det enda litt mer komfortabelt: et sengetøysett. Jeg har ett sengetøysett i silke som selges av DNT. Det er utrolig mye mer behagelig å kunne slange seg ned i ordentlig sengetøy i stedet for å åle seg ned i en trang lakenpose, så akkurat det er å anbefale. Laken, dynetrekk og putevar veier da tilsammen cirka 350 gram, eller like mye som to lakenposer i samme materiale, så det er ikke akkurat spesielt tungt.

Vassfaret

Utsikten til hjertet av Vassfaret fra Sørebølfjellet i nærheten av Pukla. Vi er her 600 meter høyere enn Nevlingen som vannet der nede heter hvis hitre ende ligger 6 km og bortre ende 8 km unna oss i luftlinje. Til høyre for bortenden av vannet reiser Vassfarkollen seg og Vassfarplassen ligger vet foten av denne kollen. Den lave kollen rett bak Nevlingen er Veslesæterhøgda og bak denne igjen stikker den bratte Bringen sin karakteristiske «nese» fram. I dalen mot høyre mellom Bringen og Vassfarkollen fortsetter Vassfaret oppover til Strøen og Fønhuskoia. Fønhuskoia er endepunktet på Vassfarstien som DNT Ringerike har etablert og som starter på Søndre torg i Hønefoss. Skrukkefylla og Skrukkefyllhaugen der Berte Skrukkefyllhaugen vokste opp ligger nedenfor kanten nederst til høyre i bildet.

Hvilket geografisk område Vassfaret dekker er det litt forskjellige meninger om. I enkelte eldre kilder kan det virke som at både Vidalen og Hedalen har vært med og at det som kalles Vassfaret i dag het Aurdalen. Det største vannet heter jo også Aurdalsfjorden. Men en ting er i hvert fall sikkert, og det er at området rundt Nevlingen garantert er en del av Vassfaret enten man mener det ene eller det andre. Der ligger jo både Vassfarplassen og Vassfarkollen, og like nedstrøms for Nevlingen ligger jo Skrukkefylla med småbruket Skrukkefyllhaugen som Berte Skrukkefyllhaugen vokste opp på. Berte Skrukkefyllhaugen er nok kilden til veldig mye av Vassfarets historie, og hun skal ha vært en flink historieforteller. Forfatteren Per Hohle som har snakket med henne hevdet at det var rene villmarksopplevelser å samtale med Berte. Hun må ha vært litt av ei dame. En landmåler som var skremt av en bjørn som holdt til i området han jobbet i fikk oppleve det. Berte skremte vekk bjørnen så landmåleren fikk fortsette i fred. Pipe røkte hun også, et skikkelig mannfolk av ei kjerring altså.

Koiene

Dette er jo ingen hytte, men hundre meter eller to bak ryggen min bodde Birgitta og jeg på Scandic hotell fra torsdag til fredag. Birgitta ble med meg opp til Heradsbygda og et lite stykke inn i skogen før vi skilte lag. Hun hjalp meg å få plassert bilen min 3,5 km fra siste hytta på turen. Middag på Rumi kafe og restaurant anbefales. De har utrolig god mat. En treretters der vi til hovedrett tok parmesangratinerte torskeloins pluss ei helflaske  Marqués de Valparaíso Roble ble en flott festmiddag for å markere starten på turen. Stedet ligger på torget litt utenfor venstre billedkant i dette bildet. Baren på hotellet var også passe innholdsrik, så dette ble en god start på turen! Rommet var også veldig bra.
Vi vinker farvel til hverandre. Det er alltid litt vemodig. Fra nå av er jeg alene.

Vassfarstien går innom syv DNT-hytter, eller koier som det heter på disse kanter. DNT Ringerike har laget et diplom og en pin man kan få hvis man kjøper heftet de har laget og sender inn siste side med kode fra hver hytte (i heftet står det «turkoder», men det henger ei klippetang på hvert sted). Det heftet er uansett greit å ha med seg siden det beskriver hver etappe med tekst og også et kart per etappe der ruta er inntegnet. Høydeprofilen er også tegnet ned for hver enkelt etappe sammen med diverse annen informasjon om koiene og turen. På ut.no er det også informasjon om den enkelte koia. Søk på koienavnet.

Ellingseterkoia

Ellingseterkoia. Best drikkevann får man ved å padle utpå tjernet med kano for å fylle bøtta. Ei ekte skogskoie, trivelig og lun.
Ett rom, 4 sengeplasser, veldig koselig lita koie. Mobildekning. Ingen lademulighet. Bordet kan slås ned for to ekstra soveplasser på gulvet (ekstra madrasser under sengene).

Tjuvenborgkoia

Tjuvenborgkoia. Her er det ei separat sikringsbu med soveplass til to og der man kan ha med hund inn. Primitiv brønn som vannskilde, bør i følge DNT kokes/renses før det drikkes. En fordel å bære med seg drikkevann. Jeg testet smaken på vannet uten å koke det, og den var helt grei (hadde oppi en MF 1T tablett for sikkerhets skyld).
Hovedhytta er romslig med 2 soverom og ett oppholdsrom og er veldig koselig. Mobildekning. Ingen lademulighet. En kort spasertur unna ligger Hestebrenna med 360 graders utsikt der man ser veldig langt avgårde.

Vikerkoia

Vikerkoia. Mobildekning. Lademulighet. Gamle Vikerkoia står ved siden av (ikke med på bildet) og fungerer som sikringsbu. Der er det også lov å ta med hund inn. Og her er det vannpumpe bare 5 meter fra verandaen med godt, kaldt vann.
Vikerkoia er ei moderne hytte. Personlig synes jeg moderne hytter mangler litt av den sjela som sitter i veggene på de gamle koiene, men det vil sikkert endre seg i løpet av noen tiår. Sofaen var veldig god da, og de mange vinduene gir mye lys. Gamle Vikerkoia sees i bakgrunnen. Jeg kunne selvsagt flyttet inn der i stedet, men tenkte at det er artig å prøve den moderne varianten av DNT-hytter på denne turen.

Buvasskoia

Buvasskoia ligger veldig flott til ved Buvannet. Nokså ustabil mobildekning. Lademulighet. Det er ett rom der det er lov å ta med hund inn.
Her er det fine forhold for bading. Dette bildet er tatt fem på fem om morgenen, rett før jeg hoppet i vannet for et forfriskende morgenbad.

Storekrakkoia

Storekrakkoia har flott utsikt. Nå føler jeg at jeg er på fjellet. Lademulighet. Mobildekning. Vann hentes i Fjellelva der det også er mulig å få duppet seg i en liten kulp. Koia er inngjerdet mot saueangrep. Sist jeg var her var vel for ca. 50 år siden da klassen vår med lærer Ola Bjørntoft rastet her på en ukestur i Vassfaret. Vi lå i telt og skulle ned til Aurdøla. Vi hadde da gått opp fra Buvannet.
Veslekrakkoia er sikringsbua til Storekrakkoia.

Harehopp

Harehopp er ingen DNT-hytte og heller ikke et overnattingssted på Vassfarstien, men ei åpen nødbu som man passerer på vei fra Storekrakkoia til Vassfarkoia et par hundre meter etter Vassfarstiens høyeste punkt (ca 1230 moh). Den er privat, driftes av en velforening og står åpen til bruk for alle som har behov for et krypinn.

Harehopp. Nødbu.
Her var det virkelig koiestemning. Her sitter man trygt og godt om uværet skulle overfalle en på fjellet.
Det står at overnatting bør avtales med HAREHOPP-komiteen.

Vassfarkoia

Vassfarkoia er helt nyåpnet. Den gamle brant ned i 2018 og den nye åpnet 18. juni i år, altså bare litt over en måned før jeg kom dit. Mobildekningen er dårlig til ikke-eksisterende. Lademulighet. Her er det et eget rom men egen inngang for de som har med hund. Vassfarkoia har vannpumpe. Ingen bademulighet.
Jeg synes sånne rom mangler den lune koiestemninga, men det er sikkert bare meg. Fint er det jo selvsagt. Det er også mye enklere å holde ei moderne hytte rein. Gode gjennomtenkte praktiske løsninger, noe som man sjelden kan si om gamle koier. Men det er kanskje akkurat det som gir dem sjel…

Fønhuskoia

Fønhuskoia er også ei moderne hytte med vannpumpe. Den ligger flott til ved Strøen. Her hører man suset fra Villmarka…eller var det en bil borte på veien 300 meter fra hytta. Vassfaret er ikke helt hva det var, men det er flott natur her da. Svært dårlig (ikke-eksisterende) mobildekning forsterker villmarksfølelsen. Lademulighet. Fine bademuligheter.
Inne fra hytta ser vi rett ut på Strøen.
Nå savnet jeg litt koiestemninga så jeg la meg inn på stabburet. Her var jeg jo tross alt midt i Villmarka som i følge Mikkjel Fønhus suser omkring her. Han skal i hvert fall ha hentet mye av inspirasjonen i fortellingene sine her inne fra Vassfaret. Døra til venstre er et bitte lite Fønhus-museum som man også kan låse seg inn i med DNT-nøkkelen. Dette stabburet ligner veldig på stabburet som står igjen på Vassfarplassen, men øvre etasje er her mye lavere.
Her var det koiestemning ja! Håndlafta med øks av langsomtvoksende gran. Det er jo sånn man skal bo i Vassfaret!

Røggjen

Røggjen. Dette er den siste koia. Ikke lademulighet (men tilgang til 12 V i stikkontakt). Ikke mobildekning (muligens oppe på haugen ved siden av hytta?). Den hører ikke med til Vassfarstien som DNT Ringerike har anlagt, men ligger fint til for en ekstra dagsetappe. Hytta er ikke ny, men den er nylig ervervet av DNT Drammen og omegn og er et fint tillegg til de andre hyttene på Vassfarstien. Den ligger en passende dagsetappe unna Fønhuskoia og utgjør en fin avrunding på turen. Her er det badevann i kort gangavstand og hytta ligger i fine omgivelser. Bilen min står parkert 3,5 kilometer unna ved Andsjøstølan. Herfra kan man også gå til Gol jernbanestasjon og ta toget hjem igjen om man ønsker det (cirka 20 km)
Ved hytta var det ei fin blomstereng med mange sommerfugler. Dette tror jeg er en purpurgullvinge.

Ruta

Ruta fra Hønefoss torg til Røggjen og Andsjøstølan der bilen min sto parkert. Dagsetappene er farget vekselvis blå og rød.

Vassfarstien går i et veldig varierende terreng gjennom skog og over fjell. Turen starter på Hønefoss torg, cirka 80 meter over havet, og ender på Fønhuskoia, cirka 750 meter over havet. Røggjen ligger på cirka 1000 meter over havet. De tre høyeste punktene langs ruta fram til Fønhuskoia er på toppen av Høgfjell den 3 dagen, 1010 meter over havet, på etappe 5 på Storrustefjell like før man kommer til Fisketjerna, cirka 1130 meter over havet og på etappe 6 på Sørebølfjellet like før man kommer til Harahopp, cirka 1230 meter over havet. Tar jeg med etappen fra Fønhuskoia til Røggjen vil denne erobre tredjeplassen med cirka 1055 meter over havet et par kilometer før Røggjen.

De to første dagene, Hønefoss torg til Ellingseterkoia og Ellingseterkoia til Tjuvenborgkoia er det bare skog. På dag 3, fra Tjuvenborgkoia til Vikerkoia går man over Høgfjell og kommer opp på cirka 1000 meter over havet og akkurat over tregrensen. Dag 4, fra Vikerkoia til Buvasskoia er det skog hele veien. Dette er kanskje også den letteste etappen. Her kan det nok bli nokså bløtt hvis det regner mye, for man går mye på myr den første halvdelen av etappen. Dag 5 og 6 er igjen høyfjellsetapper. Dag 5 går fra Buvasskoia over Storrustefjell til Storekrakkoia. Her er det mye oppover. Dag 6 går fra Storekrakkoia til Vassfarkoia og er den dagen man tilbringer lengst strekning på høyfjellet. Det er også den dagen man passerer det høyeste punktet på Vassfarstien, cirka 1230 meter over havet. Litt høyere er det mulig å komme i Vassfaret, men ikke særlig mye høyere, så nå er man på «Vassfarets tak». På dag 7, fra Vassfarkoia til Fønhuskoia går man igjen i skogen, men nå går man store deler av dagen oppover langs Aurdøla. Å gå langs elva er stemningsfullt. Elva gir litt ekstra liv til naturen, og oppover fra Suluvatnet til Strøen er det flere store fosser som man selvsagt må innom og se på. Første delen av etappen der man går fra Vassfarkoia ned til Nevlingen er en ren skogetappe, men den byr stedvis på noen flotte utsikter over dalen om man går noen få meter ut til siden av stien. Den siste dagen som går fra Fønhuskoia til Røggjen er egentlig ikke en del av Vassfarstien, men byr på variert skoglandskap og man kommer faktisk akkurat over tregrensa et par steder også. Her hadde jeg et lite dilemma med hensyn til rutevalg. Skulle jeg gå den siste biten over Vardefjell der jeg ville komme opp på 1180 meter over havet med sikkert en flott utsikt? Eller skulle jeg velge det som DNT Drammen og omegn har foreslått som rute fra Fønhuskoia til Røggjen og som går noe lenger øst over Buvasstølan? Jeg valgte det siste. Jeg fant ut at Vassfaret først og fremst dreier seg om skoger og daler, ikke topper og utsikt, så for å følge «turens ånd» ville jeg også på denne biten velge stien som gikk via skogen og gamle støler og boplasser. Og jeg angrer ikke på det, for på Høgelihovda kom jeg igjen litt over tregrensa og kunne skue tilbake over hele området Vassfarstien går i. I det fjerne kunne jeg se det karakteristiske bratte lia fra Krokskogen ned mot Holsfjorden (Tyrifjorden) og jeg kunne også såvidt skimte Strøen der Fønhuskoia ligger. Og bak høyre skulder hadde jeg Røggjen (som jeg kunne se fra neste kolle jeg kom til) omtrent 3 kilometer unna i luftlinje.

Utsikten fra Høgelihovda. Her kan jeg se hele området turen har gått i. Vannet bakerst i venstre halvdel av bildet er Strøen der Fønhuskoia ligger. Det ser ut som to vann, men det er Strøen som dekkes av en ås i forgrunnen. Aller bakerst, i underkant av 10 mil unna, like til høyre for midten av bildet sees den bratte lia ned fra Krokskogen mot Holsfjorden. Toppen til Høyre er nok Strøslifjell. De nærmeste to vannene henger sammen og er Buvannet ved Buvassvollen. rett bak dette til venstre ligger Grunntjern (ikke å forveksle med øvre og nedre Grunntjern nede i Vassfaret oppstrøms for Nevlingen).
På neste kolle som ligger en kilometer nærmere Røggjen i luftlinje kan jeg se Røggjen. Vannet heter Røggjen, og hytta som også heter Røggjen er den brune hytta helt øverst til venstre på vollen til venstre for Vannet. Bilen står parkert ved Andsjøstølan som ligger et stykke utenfor høyre billedkant. Det er for meg alltid en dobbeltsidig følelse når jeg får se endepunktet for turen, både et klimaks og et antiklimaks på en gang. Målet er nådd, men turen er slutt. Det er noe med at det ikke er sluttpunktet for turen som er målet. Det er selve turen som er målet. Og den er jo nå slutt. Når skjer det ikke noe mer.

Noen fakta

EtappeAvstand
[km]		Akkumulert
stigning
[m]		Laveste
punkt
[moh]		Høyeste
punkt
[moh]
Hønefoss torg – Ellingseterkoia18,5
(20,4/17,8)		694
(1251/628)		—
(70/72)		—
(360/346)
Ellingseterkoia – Tjuvenborgkoia16,1
(18,2/15,4)		899 (1362/781)—
(283/283)		—
(761/761)
Tjuvenborgkoia – Vikerkoia16
(16,9/15,5)		686
(1071/537)		—
(626/650)		—
(1010/1008)
Vikerkoia – Buvasskoia14,2
(15,6/13,5)		351
(700/276)		—
(372/386)		—
(779/779)
Buvasskoia – Storekrakkoia13,6
(14,2/12,6)		947
(1151/813)		—
(389/391)		—
(1151/1132)
Storekrakkoia – Vassfarkoia19,5
(19,8/18,3)		756
(1076/635)		—
(798/804)		—
(1234/1222)
Vassfarkoia – Fønhuskoia17,8
(19,1/16,9)		296
(680/358)		—
(569/586)		—
(845/845)
Fønhuskoia – Røggjen— (25,0/22,5)—
(936/630)		—
(756/756)		—
(1082/1057)
Røggjen – Andsjøstølan (bilen)—
(41,/3,6)		—
(104/63)		—
(892/892)		—
(997/997)
Tallene er fra heftet «Vassfarstien» laget av DNT Ringerike. Tallene i parentes er for sammenligningens skyld fra min egen GPS før og etter at jeg i etterkant har redigert og filtrert sporet for å «glatte» sporet og også få bort eventuelle avstikkere og stopp jeg har gjort underveis. «Rådata» fra GPSen vil alltid inneholde en god del «støy» (posisjonen som GPSen beregner vil hoppe litt rundt omkring den egentlige posisjonen). For avstand vil denne støyen blir størst når man står i ro siden komponenten i bevegelsesretningen vil glattes ut når man beveger seg. Hvordan man skal beregne total stigning er et tema for diskusjon. Hvor mye skal høyden endre seg for at man skal regne det som en del av stigning/fall? Åpenbart kan man ikke regne med hver centimeter, og like åpenbart er det at man må regne med hver 100 meter. Så ett eller annet sted mellom en centimeter og hundre meter går skillet mellom støy og faktisk stigning. Jeg satser å¨på at Garmin har funnet en fornuftig verdi.

Noen få utvalgte høydepunkter

Midtjern. Her var jeg midt på den første dagsetappen, og her spiste jeg min første lunsjpakke. Her traff jeg også på ei hyggelig dame som hadde gjort som meg, gått av med AFP ved fylte 62. Midtjern var ett av de flotteste tjernene hun visste om, og det kan jeg nok være enig i. Det var bare de to første dagene at jeg spiste lunsj underveis. Deretter spiste jeg lunsjen etter at dagens etappe var unnagjort.
Sommerfugler! Stedvis var det blomsterenger med mange sommerfugler. Her representert ved keiserkåpe, vår største perlemorvinge.
Det var mye moden blåbær i skauen, men her har jeg funnet en hel neve med villjordbær i veikanten. Det var absolutt en høydare! Jeg så også mye multer på turen, men alt var kart, bortsett fra to stykker som jeg spiste med stor appetitt en av de første dagene. Jeg fant også noen flere på vei ned til Fønhuskoia, men ellers ingen modne.
Mitt første bad på turen! Det er mange myrtjern i skogen, men de inviterer ikke akkurat til bading. Man er jo ofte mer møkkete etter at man har kavet seg opp enn før man hoppet uti. Her ved Breitjern var det imidlertid kjempefint med steinbunn og klart fint vann. Jeg har da gått cirka 2/3 av etappen på dag 2, altså fra Ellingseterkoia til Tjuvenborgkoia. Det var varmt og jeg hadde svettet mye både denne dagen og dagen før, så dette var et særdeles kjærkomment bad. Aldeles nydelig.
Blomster! Selv om det er midt i juli var det mange fine blomsterenger langs Vassfarstien, her representert ved prestekrage. Prestekrage er nå også en ekte midtsommerblomst. Jeg tror ikke noen andre blomster gir meg mer sommerfølelse en ei lita eng med prestekrager.
Lunsj med Håkons turkake ved inngangen til Røverhula på vei opp Tjuvenborgen. Den mest luftige lunsjplassen på hele turen!
Det er mange utsikter under veis, men siden Vassfarstien først og fremst er en skogvandring er det ingen som etter min mening slår utsikten fra Hestebrenna på denne turen. Hestebrenna ligger 770 meter over havet og her får man 360 grader utsikt over store skogområder og ser laaaangt av gårde i nesten alle retninger. Panoramabildet favner cirka 180 grader i østlig retning. Tjuvenborgen synes så vidt som ei vorte der nede helt til høyre på åskammen. Tjuvenborgkoia ligger i skogen ett sted rundt midten av bildet.
Og her ser vi i vestlig retning. Klokka er ti på ni på kvelden, så sola står omtrent i vest-nordvest.
Sandvannet bærer sitt navn med rette. Her var det mange hundre meter med sandstrender og sandbunn ute i vannet. Det er sjelden å få så fine badestrender på en skogstur i de østlandske skoger.
Her var jeg bare nødt til å bade. Jeg hadde til og med drøyd starten på dagens etappe for at det skulle ha sluttet å regne innen jeg kom fram hit. Sandvasskollen kommer ned i høyre billedkant. Bak den går Vidalen nordover og fjellet midt i mot er østsida av Storrustefjell.
Trollfossen i Aurdøla på veien fra Suluvatnet opp mot Strøen og Fønhuskoia.
Kjøler meg ned litt her jeg (badekulp i Fjellelva like ved Storekrakkoia)

Her stopper jeg beretningen. Vil du finne ut mer anbefaler jeg å pakke ryggsekken og ta turen.

Hva neste prosjekt er? Jeg har flere ting på lista, men holder den for meg selv inntil videre. I mellomtiden: Ta en tur ut – og bli der en stund!

Gnagsårsokker

Gnagsårsokker??! Hva er det for noe? Sokker for å lage gnagsår med? Eller for å trylle bort gnagsår? Bare en måte å finne det ut på. Jeg tok dem på meg da jeg dro på en 8 dagers fottur.

En bortgjemt avkrok i interverset