Her kommer et triks for å få i gang dagen på en ordentlig måte.

Jeg hadde egentlig ikke særlig håp om fangst, men Sverre ville innom hytta si og ville i samme slengen prøve fiskelykken i et vann i nærheten som ble sagt å være et bra fiskevann. Det er sjelden jeg sier nei til å bli med på fisketur, så i ni-halvti-tiden var vi på vei mot hytte og fiskevann. Å fiske etter ørret midt på dagen pleier å være nokså forgjeves, men det er fint å bare være på tur og ikke minst å besøke et vann jeg ikke har vært ved før. Som ventet ble det lite napping i enden av snøret, enda vi prøvde med både sluk og mark. Det var også en annen fisker ved vannet, og det så ikke ut til at han hadde noe mer fiskelykke enn det vi hadde. Langt ute på vannet vaket det imidlertid det som så ut til å være fisk av fin størrelse, så at det var fisk i vannet var det ingen tvil om. Den ukjente fiskeren hadde andersdupp og kastet helt ut til vakene, men forgjeves. Fisk som vaker titter ikke etter mark på bunnen, så det var nok ingen innbringende metode å forsøke å legge en fristende mark der nede på bunnen når fisken svømte helt oppe i overflaten på jakt etter flygende vilt.

Sverre hadde vel gitt opp fisket og gått over til å fotografere storfiskeren i stedet, altså meg.

Han hadde akkurat sendt bildet via MMS til en annen kammerat for å latterliggjøre den håpefulle fiskeren (altså meg) som er så naiv at han tror det skal bite på en fisk på en dag som dette. Han kalte meg «no fish Langset» med henvisning til en tidligere fiskeriminister. Da med ett røsket det til i stanga. Ikke i den jeg holder i hånda, men den som ligger på bakken til høyre for meg. Det er markstanga. Og ser du nøye etter på bildet, så ser du faktisk at fisken allerede hadde bitt på da bildet ble tatt. Snøret står nemlig stramt ut til høyre og bak den steinen som skimtes bak treet.

Og etter en liten stor kamp kom fisken i håven. Den var jo til og med litt småpen stor i størrelsen. Kroken satt langt nede i halsen, så denne var det ingen sjanse til å miste.

Så da måtte jo paparazzien krype til korset og sende en korrigerings-MMS der han kunne opplyse om at nå hadde storfiskeren fått storfangst. Men det ble feil denne gangen også. Han skrev 420 gram. 420 gram? 420 gram du liksom! Alle kan jo med et halvt øye fastslå at dette er 425 gram! Minst! Riktignok er jeg ikke petimeterisk nøye på det, men det får da være måte på understatement!