På denne tiden av året kan stemningen endre seg mye fra den ene dagen til neste dag. I løpet av ett døgn har det gått fra senhøst til forvinter. Nede i bygda regnet det. Her oppe ved Myrgruvefossen snødde det, store våte filler, på grensen til sludd. Men jo eklere vær, jo koseligere med kaffebål, selv bare et lite et. Så presenningen kom opp i en fei og nok kvister nok til et lite kaffebål ble leitet fram fra ei lurvegran i nærheten. Alt er jo vått, så det blir litt forberedende arbeid før bålet tennes. Våt lav, mose og bark får skrapes og spikkes bort som best man kan så man sitter igjen med nogenlunde tørr kvist. Ei bjørk får ofre noen flak never som brukes til å starte varmen, nok til at de bearbeidede kvistene tørker helt og tar fyr før neveren er brent ut. Så får man passe på å holde flammen passe stor ved å hele tiden fylle på mer kvist som skal tørke og ta fyr. Litt arbeid er det, men hva bedre har man egentlig å ta seg til med enn å fore bålet? Bålkos kaller jeg det.

I dag gikk turen til Myrgruvefossen i Gjermåa med både kaffe, småkaker og til og med en liten marsipangris i sekken. Det er ikke så mye å finne på i disse mørke november og desemberdagene, men kommer man tidlig og kan gå tidlig fra jobb rekker man akkurat ut i skogen for å koke seg en kaffekopp før mørket faller på. Det er en veldig stemningsfull og fin måte å få med seg litt dagslys i denne mørke årstida. Myrgruvefossen er en av de fineste plassene oppover langs Gjermåa. Bruset fra fossen og vannet som beveger seg skaper liv i en ellers nokså senhøststille natur. Jeg så dessuten er fossekall som var på leit etter mat i fossen. Fossekallen er en artig krabat å følge med på der den dykker ned i det iskalde fossestryket for å lete etter mat. Hvordan den vesle fuglen klarer å unngå å bli tatt av strømmen kan man lure på, for den dykker gjerne der det er kraftigst strøm. Det er ikke ofte jeg ser fossekall. Gjermåa er en av de mer sikre plassene man kan få se denne artige fuglen som attpåtil er Norges nasjonalfugl.