Det er den tida igjen — da motorsyklene går i hi etter å ha rullet meg rundt på veiene i til sammen 8887 km i år. I hiet skal de bli helt til isen smelter av veiene igjen (for ikke å snakke om at det korroderende veisaltet er skyllet vekk), bekkene sildrer, hestehovene lyser gule langs veikantene og skogene står med sitt vårgrønne skrud igjen. Det vil si til litt uti april.
Nå går det med raske skritt mot vår. Men midt i mellom kommer vinteren sier kanskje du. Og det er jo rett. Men vinter — og også sommer, er oppdiktede årstider mener nå jeg. De er statiske i natur. De er vanskelige å definere uten å ty til kunstige menneskeskapte kriterier. En midtvinter i Andalucia er som en høysommer i Finnmark. Hva er det de har felles som kan definere dem som samme årstid? Ingen ting. Bortsett fra kalenderens datoer. De er ikke knyttet til noen spesifikke hendelser eller omveltninger i naturen. Vår og høst derimot, de taler om endringer i naturen. Våren starter rundt nyttår (egentlig litt tidligere, ved solverv, når dagene begynner å bli lengre). Høsten starter ved sankthans (solverv det også, når dagene begynner å bli kortere). Våren varer fra når naturen langsomt begynner å våkne og fram til høsten som starter når naturen langsomt begynner å gå i dvale, som igjen varer fram til våren starter igjen. To helt naturlige faser i året som skyldes jordaksens helning i forhold til sola. Sommer og vinter er bare en slags midt-på årstider som viser at nå har våren/høsten pågått en stund, så nå må vi finne på noe nytt så vi får litt variasjon her (som om ikke det er variasjon nok i naturen selv hele tiden). Men de er altså fremdeles bare en del av en stadig pågående og framskridende høst og vår. De er kunstige årstider, menneskelige påfunn som ikke er grunnfestet i naturen selv. Sånn er i hvert fall min årssyklus, et halvt år med vår og et halvt år med høst. Og nå er det på tampen av høsten. Og det er den tiden da isen snart skal legge seg på vannene her hos oss.
Senhøsten (tampen av høsten) har mange fine stemninger. Akkurat nå er jeg på hytta for å legge båten i opplag siden det snart fryser is på vannet her. Her er det fritt for støy, både lyd og lys, noe som legger grunn for ekstra fine naturstemninger. Mørket vi har nå gir en utrolig flott stjernehimmel på stjerneklare netter, og månelyset blir ekstra sterkt når det ikke har konkurranse fra andre lyskilder. Det minner nesten om dagslys og kaster klare skarpe skygger over alt. Kveld og morgen er det et lag med tåke over vannet. Solnedgangene er også ofte fantastiske fordi de klare fargene omhylles av dypt mørke. Høsten har også store endringer på denne tiden, akkurat som våren har det. Så snart det kommer et syltynt lag med snø endres landskapet fullstendig. Krystallklar himmel, måneskinn og snødekket landskap — jeg kan nesten ikke vente.
Like etter at jeg hadde fått brukket opp det ene øyet (det venstre) i morges (en av de eksistensielle problemene vi pensjonister sliter med på denne tiden av døgnet), så plinget det inn en SMS i telefonen:
Ja, altså ikke noe spørsmål om vi skulle på båltur, men om det skulle skje i dag eller i morra. Han visste jo hvem han snakket med.
Siden det er dugnad i borettslaget i morgen var det jo bare ett alternativ igjen, så etter å ha vurdert nøye fram og tilbake over hvilket alternativ jeg skulle velge blant det ene alternativet kom jeg fram til at i dag nok var det beste (tenker ikke like skarpt og klart på denne tiden av døgnet, så det tar litt tid). Så etter å ha fått brukket opp det siste øyet også, og steget ut av senga og opp i buksene samt helt i meg en god og varm kopp nytraktet kaffe, bar det ut i garasjen der gliset sto og ventet på akkurat en sånn anledning. Etter å ha svingt innom Sverre gikk turen til Kokkstadvangen hvor vi så spaserte langs stien opp til Myrgruvefossen i fint vær og flott natur.
Her var det faktisk noen vennlige sjeler som nylig hadde forlatt bålplassen med en haug glør i bålet, så det var bare å hive på litt ved og henge over kjelen. Det er en av de få gangene (kanskje den eneste?) hvor det har tatt kortere tid å fyre opp bålet enn å hente vann i kjelen i elva som renner rett forbi.
