Uhell i hellet

Hva har skjedd her?

Og hva er den mørke flekken som ligger der?

Ei mus.

Ei død spissmus. Krattspissmus formodentlig.

Så hvorfor ligger det ei død spissmus ved siden av masse revespor og et hull? Her har nok reven lusket forbi og hørt at det raslet nede i snøen. Og rever som hører det rasle nede i snøen nøler ikke med å stupe ned i snøen i håp om å fange seg en liten biff. Og å fange musa klarte jo reven. Men æsj også – ei spissmus! Det får man vel kalle et uhell i hellet.

Det er de færreste dyrene som liker smaken av spissmus. Den har nemlig noen kjertler (moskuskjertler) som utskiller et sekret som både lukter og smaker fælt. Jeg har sett spissmus ligge igjen flere ganger etter at rever og katter har fanget og drept dem. Det hender nok at både reven, grevingen og røyskatta kan spise dem hvis de er sultne nok, men de lar dem helst ligge. Det finnes dog noen som spiser spissmus. Ugler og noen rovfugler spiser dem gjerne. De sluker dem hele. Jeg lot musa ligge. Så får jeg se om den er borte neste gang jeg går forbi her. Og det blir nok i morgen tenker jeg.

From the woods — with love!

I egne trugespor i snøskogen

Fra en vanlig hverdagslig skogtur.

Delvis åpen bekk
Rimfrost
Hvis furua kunne snakke ville den ha mye å fortelle fra et langt liv
Denne «portalen» har jeg gått mange ganger under gjennom årene.
Og når man snur seg ser man jammen at den gamle liggende bjørka bærer ei yngre bjørk på ryggen, ja faktisk flere.
Jammen traff jeg ikke på elgen Ulf også. Den luntet rolig avgårde etter å ha gitt meg et kjølig blikk. Den ville nok oppsøke skogens ro etter alt ståket jeg lagde for å klatre opp hit.
Æsj! Kaffen ligger igjen hjemme. Etter matpakken blir det varmt vann med et karamelldrops til. Ikke helt det samme, men det smaker jo godt det også.
Vel kommet hjem blir det endelig kaffe i hagen. Jeg hadde jo hverken spist eller drukket kaffe før jeg la ut på tur. Meningen var jo at dette skulle skje i skogen.

En bortgjemt avkrok i interverset