Lyden av sommer

Det er sommer og i hagen bak huset her er det et digert buskas av rododendron som står i full blomst. Dette vet insektene å sette pris på, og som takk spiller de en skikkelig sommerkonsert.

Rododendroen står nå i full blomst
Dette opptaket gjorde jeg nå i kveld for litt siden.

Det er også andre som slår seg med i koret. Den intenst pipende lyden er fugleunger i en av de mange fuglekassene jeg har satt opp rundt om kring her. Ringdua ler sitt ho-hooo-ho—ho-ho (nesten julenissen jo) og svarttrosten synger ut sin godnattsang for trostebarna (det er selvsagt bare tull, for han synger egentlig: Se å holde der unna svarttroster, for her bor jeg).

Det var den største bjørka jeg har sett

Neida, ingen har hugget den største bjørka jeg har sett. Ikke har den ramlet heller. Den står der like fin som den alltid har vært, nede mellom Stilla og Ringstilla.

Grunneier må ha et ønske om å ta vare på denne store bjørka, for den står jo ute i åkeren.
Vi målte omkretsen til 2,8 meter. Det er grovt til bjørk å være. Som sagt var dette den største bjørka jeg har sett. Håkon er ikke liten, han rager vel over 1,9 meter hvis jeg ikke husker feil.
Grov gammel bark. Det er noe eget ved å ta på så gamle og grove ting. Man kan liksom føle tiden og historien.
Man får lyst til å klatre oppover i de grove greinene.
Men det der oppe i greinkløfta er jo ikke bjørkeblader. Her må det ha vært en rognebærspisende fugl på ferde.

Så var det dette med «var den største bjørka jeg har sett». På turen vår i dag kom vi nemlig over ei enda grovere bjørk. Den måler hele 3 meter i omkrets. Så nå er dette den største bjørka jeg har sett. Men like vakker er den ikke. Den har ikke det tette nettverket av grove greinene i ei krone som går nesten ned til mannshøyde. Her er det langt opp. Denne er altså både høyere og tykkere, men samtidig på en måte mer puslete. Men den er altså kåret en ny rekordholder — når det gjelder omkrets.

Det er vanskelig å få tatt et bilde av denne bjørka i den tette skogen. Håkon skimtes så vidt nederst i bildet ved siden av bjørka.

Turen vi gikk etter å ha besøkt den gamle rekordholderen tok oss gjennom Holmen naturreservat (på kartet står det gjerne Okseneset som er det elveneset som reservatet ligger på). Verneverdien her er en velutviklet og homogen utformet gråor-heggeskog med tilhørende naturlig undervegetasjon. Et spennende sted «å gå seg vill», men er det myggtid bør du ha myggmiddel og kanskje myggnett i tillegg. Mens vi sto ved den største bjørka jeg har sett (altså nåværende største) skjedde det en liten naturens tragedie i et annet tre rett ved siden av. Et fuglerede ble plyndret av en flaggspett. Jeg tror det var et bokfinkpar som fikk hekkinga ødelagt. De var ikke særlig blide. Av og til fløy de rett på flaggspetten i full fart. Flaggspetten med sitt lange kraftige nebb er livsfarlig for en småfugl, så dette var nok ikke helt uten risiko. Men de klarte dessverre ikke å berge eggene. Sorry bokfinker. Shit happens! Det er bare å starte på nytt. Bedre lykke i neste runde.

Ei gran som antakelig tjener som grensemerke. Den står i hvert fall på ei grense. Denne var 2,60 i omkrets. Det er rimelig grovt det også.
Denne flotte furua tok kaka. Den målte 3,2 meter i omkrets. Også den tjener antakelig som et grensemerke der den står på grensa mellom to eiendommer.
Inn i Holmen naturreservat. Det finnes noen gamle stier her, men disse er nå temmelig gjengrodde og vanskelig å finne. Jeg har jo vært her før og gått disse stiene, så jeg vet omtrent hvor de skal gå, men også for meg ble de ofte borte.
Eventyrskog.
Ei velvoksen alm.
Det går en sti her…
Fembladet firblad (visstnok ganske vanlig)
Jonsokblom

En bortgjemt avkrok i interverset