Natur, Uteliv innafor hekken

Flaggermuslyd

Legg igjen en kommentar

I natt sto lydopptakeren og tok opp lyd rundt meg mens jeg sov (sov selvsagt ute i hagen igjen, det er jo der det skjer ting). Mens jeg lå og snorket var det aktivitet i lufta over meg. Det var flaggermus som fløy rundt og lette etter noe å spise. Disse bruker lyd både til å navigere med og til å finne insekter som er ute og flyr i natten. Flaggermusa gir fra seg et kraftig skrik. Dette skriket kommer tilbake fra omgivelsene i form av ekko. Disse ekkoene bruker flaggermusa til å orientere seg med og til å finne og fange byttedyr. Tonehøyden (frekvensen) på disse skrikene er så høyt opp i skalaen at det ikke er mulig for det menneskelige øre å oppfatte dem, selv om skrikene er temmelig kraftige. Men ved å ta opp lyden kan man lage et bilde av lyden, et såkalt sonogram. Det er et bilde som viser hvordan lyden varierer i tonehøyde over tid. Dette bildet er et sonogram av en av flaggermusene som fløy over meg der jeg lå og sov ute i hagen i natt:

Sonogram. Tidsaksen (horisontal, multiplisert med 16) og frekvensaksen (vertikal, dividert med 16).

Horisontalt går tiden (sekunder) og vertikalt er tonehøyden (frekvensen). Før jeg lagde sonogrammet reduserte jeg hastigheten på opptaket med 16 ganger for å kunne høre lyden. Derfor må den viste tiden divideres med 16 og den viste frekvensen multipliseres med 16 hvis man ønsker å vite den virkelige frekvensen til skrikene. Tonehøyden er altså over 30 kHz og utsnittet over varte i underkant av 4 sekunder.

Til å begynne med skriker flaggermusa omtrent hvert 0,2 sekund (3 sekunder/16), altså omtrent 5 ganger i sekundet. Etter hvert skriker hun raskere og raskere for til slutt å skrike så raskt etterhverandre at det er vanskelig å skille det enkelte skrik fra hverandre. Årsaken til dette er at flaggermusa nå forfølger det den har avgjort at er et bytte. Jo nærmere flaggermusa kommer dette byttet, jo kortere tid vil det være til ekkoet fra byttet kommer tilbake til den. Da sendes umiddelbart et nytt skrik ut som så bruker enda kortere tid på å komme tilbake. Flaggermusa styrer på denne måten inn mot byttet og fanger det til slutt.

Til slutt må vi vel høre på hvordan det høres ut, her avspilt med 1/16 av den virkelige hastigheten på opptaket. Det er nøyaktig samme utsnittet som vist i sonogrammet, så du kan jo se på sonogrammet mens du spiller det av for å både se og høre skrikene fra flaggermusa når den fanger byttet:

Flaggermus som jakter

Jeg har ikke lært meg å artsbestemme flaggermus fra lyd ennå, men ut i fra frekvensen på skriket tror jeg dette er ei nordflaggermus. Det er også den vanligste flaggermusarten i Norge så vidt jeg vet.

Uteliv innafor hekken

Friluftslivets vuggesang og vekkeklokke — og et villdyr som brøler ut i natten

Legg igjen en kommentar

Noe av det triveligste jeg vet med å overnatte ute, det er å ligge tørt og lunt i soveposen mens regnet trommer ned på taket rett over hodet på meg. Det er vuggesang for meg, beroligende og søvndyssende. Og det lukker meg inne i et lite rom vekke fra elementene som herjer bare få centimeter fra der jeg ligger. Hør på dette lydklippet som ble tatt opp i natt der jeg overnattet under presenningen som vist i bildet nedenfor:

Friluftslivets vuggesang
Soveplassen i hagen rigget for regnværet som var i natt. Forleden natt kom det forresten tre grevlinger rett forbi senga, den ene kom til og med springene under senga. Dette må kunne kalles kortreiste naturopplevelser og friluftsliv. Grevlingene har forresten vært der hver natt jeg har overnattet ute, men ikke i natt når det regnet så mye. Piggsvinet har også vært innom flere ganger.

Om morgenen var det blitt oppholdsvær. Siden fugleforinga henger bare et par-tre meter unna blir jeg vekket av fuglene som er ivrige med å slurpe i seg skallfrie solsikkefrø om morgenen. Nå er jo ungene ute av redet (første kullet for de som har flere i løpet av sommeren), så det kan av og til kry av tenåringsfugler som gjerne bruker presenningen og bardunene som sittepinner før de spretter videre til foringsautomaten. Her er det pilfink og ringdue som er i sving med morgenkonserten:

Friluftslivets vekkeklokke

Visste du forresten at piggsvinet kan brøle? I dette lydklippet som ble tatt opp for litt over ei uke siden lå jeg og sov ute i hagen med en lydopptaker gående hele natta ved siden av. Du hører at jeg snur meg i soveposen. Et piggsvin spiste av noe kattemat jeg hadde slengt ut på plenen i fall det skulle dukke opp — hvilket det også gjorde. Her kan du høre brølet det kom med når det skvatt, samt hvesing/knurring og væring i lufta for å prøve å finne ut hva i verden det var som angrep det. Selv våknet jeg av lyden, men jeg så ikke piggsvinet fordi det var for mørkt, så jeg snudde ryggen til og sov videre. Det var også et piggsvin som brølte sist natt jeg lå her også, to ganger til og med, men da hadde jeg ingen lydopptaker. Men denne gangen kunne jeg se piggsvinet som hadde stått bare en halvmeter unna meg og spist kattematen som jeg hadde satt i ei skål helt innved feltsenga i ly for regnet.

Piggsvinbrøl
Enhjulssykkel, Tur

2 ¼ mil

Legg igjen en kommentar

For nøyaktig ett år siden på dagen satte jeg ny rekord på enhjulssykkelen. Turen gikk Tæruddalen rundt og var på temmelig nøyaktig 1 kilometer. I dag satte jeg en ny rekord. Den var på 2 ¼ mil og gikk Lillestrøm og Kjeller rundt.

Turen tok nesten 3 timer med pauser og gjennomsnittshastigheten med/uten pauser var 7,9/9,1 km/t. Nå begynner det å smake tursykling av dette, selv om mesteparten av syklinga foregår i nærområdene her med sving og bakketrening.

Det er ikke så vanskelig å svinge med enhjulssykkel. Man bare bruker armer og overkropp og rykker til samtidig som man trår hardt ned på pedalen i innersvingen, så går det helt av seg selv. Men å få en fin flyt i svingene der man holder farten oppe krever en helt annen teknikk. Da må man lene seg inn i svingen og gi gass. Det sier seg litt selv at dette er en øvelse som krever en del trening da det å lene seg sideveis kanskje ikke er det som føles mest riktig når man prøver å holde balansen der man sitter oppe på toppen av sykkelen. Er det en ting som kommer helt av seg selv, så er det akkurat det at sykkelen vil tippe den ene eller andre veien helt uten at man trenger å gjøre særlig mye for å få det til. Men det kan være en kunst å få den til å tippe den veien du vil at den skal tippe, og i det rette øyeblikket, mens man sykler framover, og prøver å holde balansen. Ser man enkelt på det er det jo fire frihetsgrader på en enhjulssykkel å holde styr på (og den er ikke spesielt samarbeidsvillig i starten): bevege seg forover/bakover (sykling fram og tilbake), tippe forover/bakover (rotasjon av setet rundt navet), lene til høyre/venstre (sideveis rotasjon rundt punktet der dekket har bakkekontakt) og rotere høyre/vestre (svinging, også det rundt kontaktpunktet med bakken). Egentlig er det enda flere siden man sitter oppå der og bøyer i hofta og veiver med armene. Det beste er egentlig å sitte helt i ro med overkropp og armer og med ryggen rak som en forlengelse av setestolpen, men prøv å si det til ryggmargen som sender høyspent gjennom nervebanene for å holde deg oppe på toppen av setet hver gang den merker noe den ikke er helt vant med. Å overføre teori til praksis krever øving og stor tålmodighet — og mange kyss med asfalten (eller mye verre: halebeinet plantes hardt i bakken bak deg!)

Sykling i bakker er en helt annen historie. Da må man lene seg forover (oppoverbakke) eller bakover (nedoverbakke) som motvekt for å klare å trå hardt nok på pedalene til å utligne g-kreftene som river og sliter i både deg og sykkelen. Sykkelen vil forsøke å bli igjen i bunnen av oppoverbakken, men sender deg som sitter oppå videre oppover, eller den vil forsøke å kjøre fra deg i nedoverbakken. Så her får beina, blodpumpa og blåsebelgene kjørt seg. Man må rett og slett temme beistet, ellers blir det å smake asfalt, eller ufrivillig avstigning som jeg liker å kalle det. Og som jeg skrev rett her oppe: du svinger ved å tråkke hardt ned på pedalen i innersvingen, så når du tråkker hardt på pedalen for å komme opp bakken vil den vri seg til den sida du tråkker og dermed vingle fram og tilbake for hvert tråkk — mens du sitter oppå og prøver å følge med for å holde balansen. Og du kan ikke la være å tråkke hardt heller, for du må ha nok fart til at pedalen du skal trå på neste gang kommer forbi dødpunktet (omtrent rett opp, men det flytter seg forover når du lener deg forover, så du må tråkke enda hardere), ellers er det like godt å stige av først som sist. Man blir jo vant til det. Men det tar sin tid siden man til å begynne med knapt får startet på bakken før man…ufrivillig stiger av. Og det blir det jo kun få meter med bakkeøving av om gangen. Men alle bekker små gjør en stor å som det heter, så med tålmod overkommer man det også. Jeg kjøpte denne sykkelen i august 2018, så det har altså tatt nesten 3 år å passere 2 mil på en tur. Nå har jeg jo kun syklet noen korte sommermåneder da, og noen dager er det igjen til 5. august da første turen ble tatt, men…

Så et velment og godt råd: Kjøp den en enhjulssykkel! Start med kjøpet — og ta det derfra!

En bortgjemt avkrok i interverset