Å hevde at jeg mestrer denne enhjulede innretningen ville være en løgn av Trumpske dimensjoner, men nå har jeg faktisk klart å sykle den greia her en hel kilometer uten å falle av. Det er rekord. Målet jeg har satt meg er å sykle til jobben i løpet av høsten en gang. Det er over fem kilometer korteste vei. Men det er ikke kilometerne som er den største bøygen. Skal jeg i det hele tatt klare å komme meg ut av Tæruddalen må jeg jo klare å sykle fra bunnen av dalen og opp til korset. Det høres jo rimelig greit ut. Den bakken er da ikke så bratt, eller? Det man finner ut veldig fort hvis man prøver er at på en enhjulssykkel kan du ikke holde deg fast i styret eller noe annet og så tråkke til på pedalene. Du kan sammenligne det med å forsøke å dra seg selv i det høyre øret for å unngå å falle til venstre. Forsøker du å holde fast i enhjulssykkelen for så å tråkke til, så finner du bare ut enda en måte å falle av sykkelen på. Nei, du må faktisk lene deg framover, mer framover jo brattere det er. Så kan du tråkke ned med deg selv som motvekt. Og samtidig skal du holde balansen, og tråkke. Hele tiden tråkke. Vel, det skal jeg nok klare å få til. Jeg har allerede fått til ørsmå bakker, og flere skal det bli. Så, når jeg har kommet opp på korset er det relativt flatt. Men for å komme helt til jobben må jeg nå ned minst en nedoverbakke. Og trodde du at man nå bare kan lene seg tilbake, ta bena av pedalene og trille elegant nedover som man gjør på en vanlig sykkel, så finner du fort ut hvor hard asfalten er, spesielt hvis du ramler bakover. Å ramle bakover er vel det mest skremmende jeg har opplevd på enhjulssykkelen og er hovedgrunnen til at jeg bruker hjelm. Det går utrolig fort og det er veldig lett å slamre bakhodet i asfalten. Nei, når det går nedover må man holde igjen med bena. Tar du bena vekk fra pedalene går det ikke mange millisekundene før du ligger der på asfalten. Man må altså lene seg bakover og holde igjen med bena. Og holde balansen. Bena bestemmer farten, og bena holder balansen. Lener du deg for mye bakover må du holde igjen bakover. Lener du deg for mye forover må du tråkke på forover. Akkurat det siste kan faktisk være en litt skremmende opplevelse akkurat i nedoverbakke. Men det går det også. Den aller største bøygen er egentlig tiden. Rekker jeg å få til alt dette før jul? Kanskje, kanskje ikke. Vi får se. I mellomtiden får jeg glede meg over de små framstegene, som for eksempel å klare en hel runde rundt Tæruddalen for første gang, en hel kilometer (faktisk litt over for å skryte litt). Fordelen med at det er høyt opp og langt fram før jeg mestrer enhjulssykling er jo at jeg har mange små seire å se fram til.

For ordens skyld: Bildene er tatt av schærshten, men mobilen er min 😀