1 km

Å hevde at jeg mestrer denne enhjulede innretningen ville være en løgn av Trumpske dimensjoner, men nå har jeg faktisk klart å sykle den greia her en hel kilometer uten å falle av. Det er rekord. Målet jeg har satt meg er å sykle til jobben i løpet av høsten en gang. Det er over fem kilometer korteste vei. Men det er ikke kilometerne som er den største bøygen. Skal jeg i det hele tatt klare å komme meg ut av Tæruddalen må jeg jo klare å sykle fra bunnen av dalen og opp til korset. Det høres jo rimelig greit ut. Den bakken er da ikke så bratt, eller? Det man finner ut veldig fort hvis man prøver er at på en enhjulssykkel kan du ikke holde deg fast i styret eller noe annet og så tråkke til på pedalene. Du kan sammenligne det med å forsøke å dra seg selv i det høyre øret for å unngå å falle til venstre. Forsøker du å holde fast i enhjulssykkelen for så å tråkke til, så finner du bare ut enda en måte å falle av sykkelen på. Nei, du må faktisk lene deg framover, mer framover jo brattere det er. Så kan du tråkke ned med deg selv som motvekt. Og samtidig skal du holde balansen, og tråkke. Hele tiden tråkke. Vel, det skal jeg nok klare å få til. Jeg har allerede fått til ørsmå bakker, og flere skal det bli. Så, når jeg har kommet opp på korset er det relativt flatt. Men for å komme helt til jobben må jeg nå ned minst en nedoverbakke. Og trodde du at man nå bare kan lene seg tilbake, ta bena av pedalene og trille elegant nedover som man gjør på en vanlig sykkel, så finner du fort ut hvor hard asfalten er, spesielt hvis du ramler bakover. Å ramle bakover er vel det mest skremmende jeg har opplevd på enhjulssykkelen og er hovedgrunnen til at jeg bruker hjelm. Det går utrolig fort og det er veldig lett å slamre bakhodet i asfalten. Nei, når det går nedover må man holde igjen med bena. Tar du bena vekk fra pedalene går det ikke mange millisekundene før du ligger der på asfalten. Man må altså lene seg bakover og holde igjen med bena. Og holde balansen. Bena bestemmer farten, og bena holder balansen. Lener du deg for mye bakover må du holde igjen bakover. Lener du deg for mye forover må du tråkke på forover. Akkurat det siste kan faktisk være en litt skremmende opplevelse akkurat i nedoverbakke. Men det går det også. Den aller største bøygen er egentlig tiden. Rekker jeg å få til alt dette før jul? Kanskje, kanskje ikke. Vi får se. I mellomtiden får jeg glede meg over de små framstegene, som for eksempel å klare en hel runde rundt Tæruddalen for første gang, en hel kilometer (faktisk litt over for å skryte litt). Fordelen med at det er høyt opp og langt fram før jeg mestrer enhjulssykling er jo at jeg har mange små seire å se fram til.

Denne løypa klarte jeg i dag, en kilometer, eller faktisk litt over.

For ordens skyld: Bildene er tatt av schærshten, men mobilen er min 😀

Den høyeste i Akershus

Fjellsjøkampen rager 812 meter over havet og holdes for å være den høyeste toppen i Akershus¹. Den nest høyeste toppen i Akershus skal så være Lushaugen som i følge kartene jeg har også er 812 meter over havet. Finmåling har dog vist at Fjellsjøkampen rager hele 7 cm høyere enn Lushaugen og stikker derfor av med tittelen høyeste topp i Akershus.

Fjell er veldig viktig for den norske fotturist, og da er det slik at jo høyere ett fjell er, jo viktigere er det, og jo viktigere er det dermed også at man har tatt seg dit opp og stått på egne ben på det høyeste punktet på toppen. I de siste par-tre årene skal man vist helst også ha på seg noe trangt, sexy og fargerikt og ta bilde av seg selv mens man står på en fot eller på hodet, og helst på et sted det er livsfarlig å falle ned fra. Bildet skal jo på feikboka, og da må man jo ta seg ut. Akkurat her melder jeg pass, og ikke leser eller skriver jeg i nevnte bok heller. Men Fjellsjøkampen har faktisk vært på ønskelista mi over topper jeg vil besøke i mange år. Der er sus over navnet. Fjell! I Akershus? I et ubevoktet øyeblikk av overmot her om dagen la jeg ut for Birgitta om hvordan vi på søndag skulle ta oss opp på Fjellsjøkampen. Og drømmen ble dermed gjort om til et mål, ja nærmest til en plikt også. Og i dag er det søndag. Og i dag har vi vært på Fjellsjøkampen. Goal complete. Vi har vært på Akershus høyeste topp. Vi passet nøye på å ikke sparke for mye i mosen slik at vi skulle slite bort de 7 cm den er høyere enn Lushaugen. Vi kunne jo ikke risikere at vi plutselig bare sto på Akershus nest høyeste topp. Not!

Goal complete.

Vi laget oss en egen rute opp. I stedet for å gå motorveien som alle tar, så startet vi på en lovende liten sti som gikk rett opp fra parkeringa ved bommen på Gjødingssætra. Denne stien ble etter hvert helt borte for oss, så vi gikk stiløst og når vi var passe høyt oppe traverserte vi over mot et lite tjern som ligger cirka 100 meter øst for hovedstien der den begynner på siste stigningen opp mot selve toppen av Fjellsjøkampen.

GPS-sporet fra der vi gikk. Turen gikk mot klokka.
Parti fra oppstigningen fra Gjødingssætra
Orkide (flekkmarihånd)
Videre oppover, stiløst.
Et idyllisk lite tjern øst for Fjellsjøkampen. Åsen til venstre er fortoppen, den midt i bildet er toppen. Det vil si, vi ser ikke helt opp på toppen. Den ligger et stykke innenfor.
Vi kommer inn på stien omtrent der den går inn i naturreservatet og følger denne de siste 140 høydemeterne.
Naturen er ofte kjedeligere langs en sånn kraftig sti, men det mangler ikke på flotte stemninger allikevel.
Ser man bort fra utsiktstårnet på høyeste punktet er det fortoppen på sydsiden som har den flotteste utsikten.
Snart framme nå.
Ja, her er det nok. Fjellsjøkampen. 812 meter over havet. Vi er framme.
360° panorama fra utsiktstårnet (klikk på bildet for å se nærmere på det – det gjelder forøvrig alle bildene)
Hurdalssjøen (nordenden) og Mistberget.
Skreikampen midt i bildet, en meget fin topp verdt et besøk. Bratt ned på baksiden ligger Mjøsa.
Her blir det «dinch» (dinner + lunch) med kaffe og kjeks til dessert.

Turen ned går først vestover før den snur nedover mot vestenden av Fjellsjøen. Her går vi hele tiden inne i naturreservatet.

Det er artig å betrakte livet i ei maurtue (video):

Klokka er nærmere halv åtte. Her ved Bergebekken var det så idyllisk at vi måtte ta en kafferast.
Og et bekkebad.
Jeg prøvde meg på litt fridykking…
…og fant en liten skatt!
Kveldsidyll nede ved Fjellsjøen

Fotnote:
¹ Siden jeg er en tiger fra Tana tillater jeg meg å kalle ting med sine riktige navn, og Akershus er altså Akershus, mens Viken er noe tull.

Når tamdyret våkner

Mange ganger har vi måttet skysse Polvott hjem igjen fordi han har fulgt etter oss når vi drar hjemmefra i håp om at han skal få være med oss på tur. Og han ser ofte litt molefonken ut når han atter en gang skjønner at det nok ikke ble noen tur denne gangen heller. Men i dag ble det tur. Jeg vekket ham opp fra de dype drømmers land, lokket ham ut av senga ved å riste litt på matboksen (kommer han ikke da er det noe som er veldig galt) og etter en liten matstund var han våken. Det er tydelig at det er lenge siden han fikk være med på tur og at han nok hadde blitt skuffet litt for mange ganger, for vi måtte lokke ham ut av den skyggefulle plassen han hadde veltet seg ned på ute i hagen, på vei inn i drømmeland på ny. Men når vi hadde kommet oss femti meter hjemmefra skjønte han at noe var på gang. Turen gikk hjemmefra, tvers over den kommunale parkeringa og innover i skogen helt fram til Tærudtjerna. To og en halv kilometer ble hele turen. Og så er det jo rundt hundre høydemeter også. Det tar selvsagt sin tid, men det er jo sånne ting man har tiden til for, er det ikke? Hva var det Horatius oppfordret oss til? Grip dagen og stol lite på morgendagen. «Carpe diem quam minimum credula posteroo». Den engelske 1600-tallspoeten Robert Herric sa det forresten på en veldig fin måte:

Gather ye rosebuds while ye may,
Old Time is still a-flying;
And this same flower that smiles today,
Tomorrow will be dying.

Ja, katten har i hvert fall fått med seg dette. Han lar seg ikke be to ganger når han først skjønner hva som er på gang.

Sove, det kan jeg gjøre etterpå — om jeg nå lever eller er død.
Mye stein og mye oppover
En fin sittestein det her!
Her kunne jeg trengt sikringstau og klatresko!
Endelig flatt!
Det er så mye lukter her at jeg må pusse nesen med jevne mellomrom.
Her har det nok regnet veldig mye!
Er det et «tjern» sier du? Jeg synes det ser mest ut som vann!
Her var det en fin plass å stå på mens jeg ser litt bortover der.
Åhh – her var det grøøønt!
Dypt der inne i skyggen…rooaAAAR!!!
Hahaha se så rar jeg ser ut når jeg gjør sånn!
Ser nesten litt hemmelig ut den stien her.
Nå vil jeg sitte og se litt igjen.
Hmmm…tror jammen vi snart er hjemme.
Ikke mer sliten enn at jeg kan jogge resten av veien.
2,5 kilometer til sammen. Ikke lite for en katt det!
mmmrrrRRROAAAARRrrr! Hø hø hø. Vart du skræmt no?

Brunskogsnegl

Brunskogsnegl, eller bare brunsnegl er nok ikke hageeierens drøm, det er helt sikkert. Hvis du ser en nabo fly rundt i hagen om kvelden med mord i blikket og saks i handa og klippe vilt rundt seg i gress, busker og kratt, så har du enten en gal nabo eller så er det dette forhatte lille krypet han eller hun er ute for å drepe. Personlig foretrekker jeg å plukke dem med ei pølseklype (æsj, nå fikk jeg litt ekle assosiasjoner her) og så legge dem i en isboks merket «sneglegodt» i fryseren. Når boksen er full og i tillegg har ligget der noen dager, eller uker, til og med måneder (en glemt isboks fra året før), så bærer jeg dem over til min private lille sneglekirkegård og lager en pen liten massegrav der de blir stedt til hvile, uten kors og velsignelse. Til jord skal de bli, og det blir visst god jord også har jeg hørt fortalt.

Skummelt! Jeg gjemmer meg her jeg.
Er det klart der ute? Øynene kommer forsiktig fram.
Hmm, ja, kysten er vist klar. Lukt- og smaks-tentaklene kommer fram også.
Tror jeg stikker av hitover jeg. Kappehulen synes her godt. Der inne er det en slags lunge. At kappehulen sitter foran midten av kappen viser at dette er en skogsnegl. Kjølsnegler som ligner ganske mye har kappehulen bak midten av kappen og har i tillegg en «kjøl» langs midten av ryggen bak kappen.
I farta!

Selv om brunskogsneglen er en søt liten skapning er den svartelistet, altså uønsket i vår natur. Det er fordi den opptrer i så store antall at den gjør stor skade i områdene der den lever, typisk hager, parker og åpne landskap. Lenge trodde man at denne invasive sneglen var Arion lusitanicus, iberiaskogsnegl, men man har siden kommet fram til at det er Arion vulgaris, brunskogsnegl.

Leopardsnegl

Den har mange navn: boakjølsnegl (som er det offisielle norske navnet) , boasnegl, stor nakensnegl, tigersnegl, kjellersnegl, akersnile og leopardsnegl som er det navnet jeg foretrekker å bruke. Dessuten heter den Limax maximum som er det vitenskapelige navnet. Les mer om leopardsneglen på Wikipedia. Vi har denne i hagen. Her er det dessuten flust med brunsnegl, men også svart skogsnegl og en mengde hagesnegl.

Disse bildene er tatt med mobilkamera, så den tekniske kvaliteten er det så som så med. Leopardsneglen sies å kunne bli 20 cm lang, og akkurat denne sneglen er kanskje 15 cm lang hvis den strekker seg helt ut, noe den ikke gjør på disse bildene. Her har den nøyet seg med kanskje 10 cm.

En bortgjemt avkrok i interverset