Fritidsproblemer og fritidsproblemer er to forskjellige ting. Det ene er å se på fritid som et problem, det andre å ha problemer å bruke fritiden på. Det er det siste jeg er en stor tilbeder av, og jeg har nok av problemer å ta av. Balansetrening er noe jeg driver med stort sett hele året i en eller annen form, og nå om sommeren foregår det helst ute i det fri som her.
Utfordringen med slakkline er for tiden å klare å snu 180 grader når jeg kommer til enden. Racket er 4 meter langt og foreløpig har jeg altså klart å gå 12 meter, eller 3 snuinger (jeg starter med baken den veien jeg skal gå slik at jeg må snu først, for er jo det jeg øver på). En veldig vanskelig øvelse som jeg overhode ikke mestrer er å stå med begge beina på lina på tvers av linas retning, altså vendt 90 grader i forhold til slik jeg står på bildet. Med bare ett bein på lina går det bedre, men også det er vanskeligere enn om man står vendt som på bildet. Uansett retninga man står i er det mye lettere å stå med bare det ene beinet på lina enn med begge. Den ledige foten gir mye motvekt å justere balansen med.Enhjulsykkel handler mer om å holde seg oppreist enn å komme seg fra A til B (i hvert fall foreløpig). Og når det blir for lett å holde seg oppreist finner jeg meg en brattere bakke eller mer ujevnt underlag, så faller jeg av igjen — eller jeg stiger ufrivillig av som jeg heller pleier å si. Det er som med katten: Man kommer som regel ned stående på beina. Men beskyttelse av hode, albuer, håndledd, knær og skinnben er påkrevet, for av og til, så…KA-DANG! Det verste er å falle bakover, men det er det veldig sjelden jeg har gjort. Det nestverste er å ikke løfte foten høyt nok når du skal opp på sykkelen slik at pedalen treffer skinnbenet og jeg faller forover. Det hører heldigvis også med til sjeldenhetene. Utfordringene med enhjulsykling er mange. Jeg vil si det sånn at hver eneste ting du kan peke på at jeg gjør når jeg sykler har krevet en hel masse øving. Den første utfordringen man møter er å tørre å sette seg ordentlig ned på setet, altså ikke stå på pedalene. Først når man tør dét mens man freidig skyver seg bort fra hva enn man nå febrilsk forsøker å holde seg fast i, og så tråkker til med foten på pedalen, er grunnlaget lagt for å komme seg videre. Det kan ta en god stund før man kommer langt nok til at man får tråkket med det andre beinet også. Jeg er heldigvis forbi dette. Nå for tiden får jeg en ufrivillig avstigning i gjennomsnitt hver 5. km når jeg sykler på tur i Tæruddalen og rundt på distriktets sykkelstier. 15 km er det lengste jeg har vært på tur til nå (ikke uten avstigning altså, ufrivillige og frivillige)
