Det er vel ingen ting som endrer landskapet så brått og fullstendig som det første snøfallet. I ett øyeblikk høst, enten det er i fargesprakende høstdrakt eller i en dyster og svart novemberdrakt, i det neste et helt blendende hvitt landskap. Det kan føles som en oppvåkning. Man får lyst til å gå ut.
Så i går parkerte jeg bilen på Kokstadvangen og tok trugene fatt opp langs Gjermåa. Jeg ville suge inn stemningen. Og jeg ville se om jeg kunne finne fossekallen som holder til her oppe, i hvert fall så lenge det er åpent vann. Fossekallen hekker i denne elva og er en artig krabat å følge med på om du er så heldig at du får øye på den.
Om jeg fikk se fossekallen? Ja, jeg fikk se den. Den sitter der ute blant stenene i bildet nedenfor. At jeg ikke tar med systemkameraet med lang brennvidde er med vilje. Jeg synes jeg mister mye av øyeblikkets opplevelse hvis jeg skal oppleve og følge fossekallen gjennom et kameraobjektiv. Jeg blir fort veldig opptatt av alt mulig annet enn selve opplevelsen, så som kameraintillinger, lysmåling, objektivvalg, komposisjon, perspektiv osv. Jeg vil koble meg 100% til det som skjer foran meg uten andre forstyrrelser, dog med unntak av kikkerten som brukes titt og ofte for å komme nærmere og se flere detaljer. Prøv en gang å legge vekk kameraet når du har en sånn opplevelse, og la deg fange av scenen som utspiller seg i stedet for det fotografiet du skal lage. Du vil sitte igjen med en helt annen opplevelse av situasjonen. Bare et tips. Så kan du heller ta en egen fototur hvis du vil fange fossekallen eller eller hva det nå er med et kamera. Da kan man også forberede seg på en helt annen måte, for eksempel med fotoskjul, fin lyssetting, fine kameravinkler osv.
