Værprofetene på Yr la opp til veldig fint vær både dag og natt, så nå lå det godt an til å få oppleve både solopp- og solnedgang på en og samme tur. Så da var det bare å pakke sekken med det mest nødvendige pluss omtrent like mye unødvendig og legge i vei. Bukollen ble valgt ut som «vantage point», for her kan man se begge to fra nøyaktig samme sted. Så jeg kunne altså se på solnedgangen, spise middag, sove, spise frokost og se på soloppgangen, alt uten å bevege meg noe særlig mer enn 25 meter.Da må man kunne si at man har alt på ett brett.
Gapahuken på plass.En krystallklar solnedgang. Ikke en sky i veien. Jeg kunne se konturene av trærne mot solskiva langt der borte.Tilbereding av middag i restene fra dagslyset samt ei hodelykt.
Solnedgangen og soloppgangen er adskilt med omtrent elleve og en halv time, så det er god tid til en god natts søvn. På morgensiden er jeg nesten sikker på at jeg hørte et rådyr som dro forbi.
Det begynner å lysne en halvtimes tid før soloppgang. Sola skal stå opp rett før klokka syv.Der er ho. Klokka fem på syv dukker sola opp til reglementert tid. Aldri for sen, aldri for tidlig.Frokost i soloppgangen.Nattens leie. En gapahuk beskytter mot dugg og trekk. Nå ble det ikke dugg her oppe, men nede på sykker’n var det rim når jeg kom ned. Temperaturen på Hakadal målestasjon var nede i 1,5 kuldegrader ved soloppgang.Mot vest ser vi inn i Nordmarka, og det er lett å se hvor vannene ligger. Jeg tror det er Elvann, Langvann og Helgeren, men er litt for lite kjent til å være helt sikker. Det er i hvert fall tåkete der nede.Her kommer tåka rennende ned fra Stryken og Harestuvannet.
I natt ville jeg ut og sove mellom to trær igjen. Yr varslet regnvær, og det var en vesentlig årsak til at jeg ville ut. Det er en egen stemning å ligge ute i skogen i regnvær og høre regnet drysse ned på duken, enten det er et hengekøyetak eller en teltduk. Jeg har alltid syntes det. Det er beroligende og trygt. Man ligger liksom midt i noe truende, vann og kulde, beskyttet av en lun kokong med vegger som er brøkdelen av en millimeter tykke. Jeg sover som regel aller best akkurat i slikt vær.
To tak som vist på bildet fra i natt er ikke nødvendig. Jeg gadd bare ikke å fjerne det innerste taket som dekker minst. I tillegg er det da enkelt å hoppe ut og bardunere dette mye mer ned til beskyttelse mot vind og blåsende regn om det skulle oppstå i løpet av natta. Det er bare en bardun som må flyttes. Hvis jeg bare hadde hatt det øverste store taket ville jeg antakelig fjernet stengene og dratt den mye mer ned før jeg gikk til hengekøys. Nå kunne det stå oppe hele natta slik at jeg kunne ha litt utsikt mens jeg lå i køya. Det minste taket beskytter også godt mot vind og regn så lenge det ikke regner horisontalt inn mot en av endene. Taket må dras godt ned da, så tett inntil at det blir for liten plass til at man kan sitte i le når man er utenfor køya. Sånn er det jo med det meste i fotturlivet, at komfort i leiren går på bekostning av høyere vekt å bære på ryggen for å komme dit — og vice versa.
Egentlig passer neste natt bedre hvis man tar været i betraktning, men da tenkte jeg å invitere med min beste halvdel på en av de lokale toppene, så da får det bli natt til i dag i stedet, altså natt til fredag siden det er fredag i dag. Værgudene viser seg jo fra en god side og jeg har jo uansett fri, så det passer egentlig veldig bra. Så klokka ti over åtte i går kveld la jeg avgårde på truger med en ryggsekk på størrelse med ei lita campingvogn på ryggen. Åttogtyve kilo i følge badevekta, men den vekta har jeg lenge hatt misstanke til, for den viser at vekta mi øker og øker over uker og måneder. Jeg lar nå bare kg være kg og slenger røkla på ryggen og går. Ut i Guds frie natur. Jeg trenger ikke å gå langt da. Etter 2 minutter slukes jeg av skogen. Tre kvarter senere finner jeg plassen med de to trærne jeg fant da jeg var ute på trugetur på tirsdag. Se på den utsikta da mann! Her må jeg jo bare henge i køye! Det slo jeg fast der og da. Og som da sagt, nå gjort.
Natta bød på 12 minus og litt iskald trekk fra nord i lufta, men jeg hadde forberedt meg godt, så jeg kunne ligge i posen i bare trusa og et par dunsokker. Det er en ulempe med dette da, og det er at det er nokså hustrig å stå der ute i skogen midt på natta i 12 minus og vanne trærne barbeint i et par stivfrosne fjellstøvler og ellers bare ei enkel lita truse. Men det går det og. Det må gå!
Endelig klar til å gå til hengekøys. Klokka er ti over ti.Og sånn så det ut klokka kvart på ni i dag morges, tyve minutter før soloppgang. Det er som regel mot soloppgang det er kaldest, og nå måtte jeg ut og vanne trærne for andre gang.Rim på taket. Det er minst to grunner til å ha et tak over køya. Det mest opplagte er at det hindrer utstråling av varme. Det blir altså ikke fult så kaldt. Det er derfor det er rim på taket, men ikke på køya under. Den andre er at det fort kan komme noe dryss ovenifra, for eksempel i form av snøvær, eller når forholdene er slik som nå, hvis en fugl eller et ekorn skulle innta ei av greinene som henger ut over køya lenger opp i trærne.Og sånn ser det ut fra køya. Det var ingen mygg der så vidt jeg kunne se, men myggnettet henger fast i køya, så det blir alltid med. Det demper faktisk ørlite for trekk også, så helt unyttig er det ikke, selv på denne årstida.Leiren er pakket og frokosten står for tur: «Russin- och linscurry» etter oppskrift funnet i «turist», medlemsbladet til Svenska turistföreningen. Oppskriften til denne fantastisk gode turmaten finner du i innlegget Kulinarisk nytelse ved badekulpen
Når jeg er på tur kan jeg sove lenge på morran pleier jeg å si, for da er jeg jo allerede på tur. Så siden jeg nå allerede er på tur får jeg vel ta en liten rundtur.
Det er jo dette som er januar!Den trestammen der ser da helt passelig ut!Här är gudagott att vara. O, vad livet dock är skönt! (akkurat nå passer bare de to første linjene i sangen som er skrevet av Gunnar Wennerberg)Utsikten fra treet der jeg sitter.Bare en halvtime igjen til solnedgang. På tide å vende nesa hjemover.
