







Det var dugnad på fellesbrygga som isen hadde herpet skikkelig med i år. Jeg trodde det skulle ligge is på vannet fremdeles og at vi måtte hakke brygga ut av isen, og hadde faktisk håpet at det etterpå skulle være mulig å gå snarveien over isen fram til hytta. Men jeg skjønte tegninga på vei utover da alle vann og tjern var isfrie. Isen gikk allerede i påska. Og jeg observerte altså folk som gikk på isen på Harestuvannet etter påske. Så det er tydelig at det har vært adskillig midlere ute i Rømskog enn hjemme.
Men de tre kvarterene spasertur rundt sørenden av Vortungen (mot 20 minutter hvis jeg kan gå over isen) gikk jeg med lett hjerte for nå kunne jeg jo åpne badesesongen når jeg kom fram. Så i år ble badesesongen offisielt åpnet den 23. april. Ikke så aller verst tidlig.
Og turen ble fullendt da jeg etter at jeg hadde lagt meg for kvelden kunne høre storlomen skrike ute fra vannet rett i nærheten gjennom det åpne soveromsvinduet. Det er en høyt aktet hørverdighet!
Det er torsdag den 23. september og det er mye stæsj som må til for å sette hytta i operativ stand. Gasstanker, bøtter til vann og søppel, øks og sag, kjøkkenutstyr, stearinlys og lysestaker, kleshengere, koster og moppekit med både våtmopper, tørrmopper og støvmagneter, oppvaskkluter og håndkle, håndkle for bad, såpe for håndvask og såpe for oppvask, fyrstikker, parafin til parafinlykt, dopapir, duker, kasser til musesikker oppbevaring av mat og soveutstyr, verktøy og jeg husker ikke hva. Dessuten mat for 4 døgn. Jeg hadde egentlig regnet med at jeg måtte padle to turer med 16½-fots Ally-kanoen for å få med alt, men jammen klarte jeg ikke med et nødskrik å få plass til alt i en vending. Og da husket jeg til og med å lage plass til meg selv. Og jeg tror faktisk jeg skulle klart å få med et par store plater Stratos med nøtter i tillegg, og en pose med Skipper lakrisbåter (i tillegg til de to Stratosene og den Skippern jeg allerede hadde pakket med). Vel, fult får være nok. Det kommer flere turer med stæsj. Den neste er i morgen eller overimorgen.
Å stå ute i måneskinnet og høre på skogens stillhet, og rope på kattugla og spurveugla og få svar, det er eventyr. Og en morgen satte det seg en musvåk på ei grein bare 10 meter utenfor hyttevinduet. Egentlig skulle jeg jo aldri ha meg hytte, men jeg begynner allerede å like dette.