I natt ville jeg ut og sove mellom to trær igjen. Yr varslet regnvær, og det var en vesentlig årsak til at jeg ville ut. Det er en egen stemning å ligge ute i skogen i regnvær og høre regnet drysse ned på duken, enten det er et hengekøyetak eller en teltduk. Jeg har alltid syntes det. Det er beroligende og trygt. Man ligger liksom midt i noe truende, vann og kulde, beskyttet av en lun kokong med vegger som er brøkdelen av en millimeter tykke. Jeg sover som regel aller best akkurat i slikt vær.
To tak som vist på bildet fra i natt er ikke nødvendig. Jeg gadd bare ikke å fjerne det innerste taket som dekker minst. I tillegg er det da enkelt å hoppe ut og bardunere dette mye mer ned til beskyttelse mot vind og blåsende regn om det skulle oppstå i løpet av natta. Det er bare en bardun som må flyttes. Hvis jeg bare hadde hatt det øverste store taket ville jeg antakelig fjernet stengene og dratt den mye mer ned før jeg gikk til hengekøys. Nå kunne det stå oppe hele natta slik at jeg kunne ha litt utsikt mens jeg lå i køya. Det minste taket beskytter også godt mot vind og regn så lenge det ikke regner horisontalt inn mot en av endene. Taket må dras godt ned da, så tett inntil at det blir for liten plass til at man kan sitte i le når man er utenfor køya. Sånn er det jo med det meste i fotturlivet, at komfort i leiren går på bekostning av høyere vekt å bære på ryggen for å komme dit — og vice versa.
