Den er ingen sjeldenhet i norsk natur, men det er nokså sjelden at man får den som gjest i hagen. Det er altså kjernebiteren jeg snakker om. Dens normale liv er høyt oppe i trekronene godt ute av syne for det menneskelige øye. Ikke lager den noe særlig lyd heller. På de 12 årene vi har bodd her har det kun vært en vår hvor den stakk innom noen dager. Det gjelder da som regel unge kjernebitere, altså de som ble født i fjor. Men gjesten i dag er et fullvoksent eksemplar, antakelig en hunn (se ny info nederst). Kjernebiteren bærer sitt navn med rette. Den kan bite med en kraft på rundt 50 kg (eller 500 Newton for å være mer korrekt siden kg angir masse). Kjernebiteren tiltrekkes av frukttrær, særlig kirsebær, og den knuser lett kirsebærsteinene som den setter til livs med stor appetitt.

5. mai: Ut fra det nederste bildet mente jeg at det var en hunn, og det er det jo. Det ser man av den lyse flekken bakerst i det svarte feltet på vingen. Men det øverste bildet er antakelig en hann. Den har mye klarer farger på hodet enn hunnen nederst på bildet. Det var altså (minst) to kjernebitere, ikke en. Siden har det vært kjernebiter her flere ganger, av og til minst tre på en gang.