Utallige treningstimer og bøtter med svette har gått med, men så har jeg hatt framgang — i små steg. Og nå, med unntak av en strekning på to ganger fem meter (fem meter ene veien og de samme fem meterne tilbake) har jeg klart å sykle på Krisen hjemmefra opp til Huseby gård og tilbake. De fem meterne er rett og slett for bratt til at jeg klarer å tråkke opp (foreløpig) og for bratt til at jeg klarer å holde kontrollen på vei ned (også foreløpig — alltid foreløpig, «foreløpig» er et veldig viktig ord å bruke for å skape framgang), særlig etter at beina er rimelig møre av å ha tråkket opp til Korset og ned igjen. Og nå er det også en stund siden jeg har sluttet å lete opp stolper, søppelbokser, skilt, biler, vegger og annet skrot å støtte meg til når jeg skal opp på sykkelen (en gang var det en gammel mann med rufsete øyenbryn som mente at jeg kom til å rive ned takrennene på garasjen hans sånn som jeg holdt på). Nå er jeg selvhjulpen og kommer faktisk ikke helt sjeldent opp på sykkelen på første forsøk — altså opp på sykkelen uten å støtte/klamre meg til noe. Det hender jeg bruker ti-tyve forsøk også, spesielt tidlig på morran eller når jeg er omtåket og sliten, men så mange forsøk på å komme opp har i den senere tid flyttet seg fra kategorien «Veldig fornøyd med å klare å komme opp på sykkelen» til kategorien «Kom dæ nu opp på det hær skrævhjulet din satans rotpeis!» Ja, ja. Denne turen er fire kilometer lang. Lengste distanse jeg har syklet uten å falle av som jeg har målt er 6.35 km. Jeg har sluttet å prøve å sykle lengst mulig og heller gått over til å utfordre balansen med litt vanskeligere løyper. Det blir jo litt kjedelig å bare sykle runde etter runde på flate asfalten, og gnager på strategiske steder gjør det også. Så nå er det bakker, grusveier, gressplener, svinging, og ikke minst rett og slett gå frivillig av for å trene på å komme på igjen. Så lenge jeg sitter på sykkelen får jeg jo ikke trent på å stige opp på sykkelen, så ved å velge litt vanskeligere utfordringer slår jeg to fluer i en smekk. Jeg får trent på den aktuelle utfordringen, og jeg får hele tiden trent på å stige opp på sykkelen. Alt man gjør på en enhjulssykkel må jo øves inn. Det er veldig lite tenking involvert i dette. Alt går på reflekser — innøvde reflekser. Det er ingen ting som kommer gratis. Ingen ting! Og det er slitsomt. Her om dagen holdt jeg for eksempel på i halvannen time. Gjennomsnittspulsen for den økta var 142. Garminklokka påsto at jeg trente alt for hardt. Tull og tøys selvsagt, men til dens unnskyldning, vel, de som har laget den sin unnskyldning så er det vel forutsatt at jeg driver mosjonstrening og skal løpe konkurranser eller noe sånt. Men det skal jeg jo ikke. Jeg skal lære å sykle. Og jeg skal ha det moro. Pulsen får nå bare bli det den må for at jeg skal få det til.

Neste mål? Sykle til jobben! Og det må skje på denne siden av jul siden jeg jo planlegger å gå av med AFP 1. januar.

Å hevde at jeg mestrer denne enhjulede innretningen ville være en løgn av Trumpske dimensjoner, men nå har jeg faktisk klart å sykle den greia her en hel kilometer uten å falle av. Det er rekord. Målet jeg har satt meg er å sykle til jobben i løpet av høsten en gang. Det er over fem kilometer korteste vei. Men det er ikke kilometerne som er den største bøygen. Skal jeg i det hele tatt klare å komme meg ut av Tæruddalen må jeg jo klare å sykle fra bunnen av dalen og opp til korset. Det høres jo rimelig greit ut. Den bakken er da ikke så bratt, eller? Det man finner ut veldig fort hvis man prøver er at på en enhjulssykkel kan du ikke holde deg fast i styret eller noe annet og så tråkke til på pedalene. Du kan sammenligne det med å forsøke å dra seg selv i det høyre øret for å unngå å falle til venstre. Forsøker du å holde fast i enhjulssykkelen for så å tråkke til, så finner du bare ut enda en måte å falle av sykkelen på. Nei, du må faktisk lene deg framover, mer framover jo brattere det er. Så kan du tråkke ned med deg selv som motvekt. Og samtidig skal du holde balansen, og tråkke. Hele tiden tråkke. Vel, det skal jeg nok klare å få til. Jeg har allerede fått til ørsmå bakker, og flere skal det bli. Så, når jeg har kommet opp på korset er det relativt flatt. Men for å komme helt til jobben må jeg nå ned minst en nedoverbakke. Og trodde du at man nå bare kan lene seg tilbake, ta bena av pedalene og trille elegant nedover som man gjør på en vanlig sykkel, så finner du fort ut hvor hard asfalten er, spesielt hvis du ramler bakover. Å ramle bakover er vel det mest skremmende jeg har opplevd på enhjulssykkelen og er hovedgrunnen til at jeg bruker hjelm. Det går utrolig fort og det er veldig lett å slamre bakhodet i asfalten. Nei, når det går nedover må man holde igjen med bena. Tar du bena vekk fra pedalene går det ikke mange millisekundene før du ligger der på asfalten. Man må altså lene seg bakover og holde igjen med bena. Og holde balansen. Bena bestemmer farten, og bena holder balansen. Lener du deg for mye bakover må du holde igjen bakover. Lener du deg for mye forover må du tråkke på forover. Akkurat det siste kan faktisk være en litt skremmende opplevelse akkurat i nedoverbakke. Men det går det også. Den aller største bøygen er egentlig tiden. Rekker jeg å få til alt dette før jul? Kanskje, kanskje ikke. Vi får se. I mellomtiden får jeg glede meg over de små framstegene, som for eksempel å klare en hel runde rundt Tæruddalen for første gang, en hel kilometer (faktisk litt over for å skryte litt). Fordelen med at det er høyt opp og langt fram før jeg mestrer enhjulssykling er jo at jeg har mange små seire å se fram til.

For ordens skyld: Bildene er tatt av schærshten, men mobilen er min 😀