Artsdatabanken har en nettside de kaller artsorakel der man kan laste inn ett eller flere bilder av en vekst, et dyr, et insekt, en sopp eller andre levende skapninger man lurer fælt på hva er, og så få den avbildede skapningen automatisk artsbestemt. Dette dreier seg nok om AI, såkalt kunstig intelligens eller «Artificial Intelligence» som det heter på fint. Dette måtte jo selvsagt prøves, så jeg lastet inn et bilde av den nærmeste levende skapningen jeg fant — meg selv. Foreløpig konklusjon er at jeg snarest må skaffe meg noen andre solbriller.
Alle innlegg av Frode
Min Nye 13,7 fot Ally
Min første kano var en 13,ett-eller-annet-fots Ally-kano. Jeg kjøpte den en gang på 80-tallet og lærte meg å padle solo i den. Det var en ren elve-kano, så det å padle den rett fram var ingen enkel sak, men jeg fikk det til etter en del timer til sammen på vannet den sommeren. Siden gav jeg den bort til en som elsket å padle Leirelva, men ikke hadde noen kano, og heller ikke hadde råd til å kjøpe seg en. Den var da nokså sliten og velbrukt. Jeg hadde jo dessuten en 16,5 fot Ally-kano (min andre, kjøpt på auksjon etter vannverks-Henriksen fordi den første som hadde vært med rundt halve kloden ble stjålet). 16,5-fotern er også fin å padle solo. Men jeg har egentlig savnet den korte nette lille kanoen jeg gav bort, så jeg har en god stund vært på jakt etter en ny. Og nå lå det en på finn.no til 8000 penger. En som hadde kjøpt den for et par år siden men ikke fått tatt den i bruk. Det er jo en solo-kano, og har man familie og barn som han hadde, så er det sikkert ikke enkelt å komme seg ut og padle alene. Siden jeg har tenkt på det i så lang tid slo jeg til med det samme. Ingen vits å risikere å måtte vente enda lenger. Disse lages nemlig ikke lenger så vidt jeg vet. Det vil si, egentlig er det ikke jeg som har kjøpt den. Det er Birgitta, kjæresten min. Hun har gitt meg den i 60-årsgave. Riktignok halvannet år etter at jeg fylte 60, men den som venter på noe godt…
Kanoen ble altså satt sammen i hagen i går kveld med det samme jeg kom hjem med den. Egentlig hadde jeg jo lyst til å hive den på taket av bilen og komme meg på vannet med en eneste gang, men jeg klarte å besinne meg og vente til i dag i stedet. Nattpadling er kjempefint og stemningsfullt det, du verden, men det kunne jo være greit å ha fullt dagslys den første turen for å se at alt var i orden (hvilket det selvsagt var). Kanoen ble altså fraktet til Myrdammen i Rælingen i formiddag for en padletur over Myrdammen og deretter trilling videre opp til Nordbysjøen hvor padleturen fortsatte. Det er bare en ting å si: Fantastisk tur! Det kommer til å bli mange flere turer i denne kanoen, spesielt fra neste sommer når jeg har blitt AFPer (Avtalefested FørtidsPensjon, men jeg kaller det Alltid Ferierende Person).
Endelig ute av Tæruddalen
Utallige treningstimer og bøtter med svette har gått med, men så har jeg hatt framgang — i små steg. Og nå, med unntak av en strekning på to ganger fem meter (fem meter ene veien og de samme fem meterne tilbake) har jeg klart å sykle på Krisen hjemmefra opp til Huseby gård og tilbake. De fem meterne er rett og slett for bratt til at jeg klarer å tråkke opp (foreløpig) og for bratt til at jeg klarer å holde kontrollen på vei ned (også foreløpig — alltid foreløpig, «foreløpig» er et veldig viktig ord å bruke for å skape framgang), særlig etter at beina er rimelig møre av å ha tråkket opp til Korset og ned igjen. Og nå er det også en stund siden jeg har sluttet å lete opp stolper, søppelbokser, skilt, biler, vegger og annet skrot å støtte meg til når jeg skal opp på sykkelen (en gang var det en gammel mann med rufsete øyenbryn som mente at jeg kom til å rive ned takrennene på garasjen hans sånn som jeg holdt på). Nå er jeg selvhjulpen og kommer faktisk ikke helt sjeldent opp på sykkelen på første forsøk — altså opp på sykkelen uten å støtte/klamre meg til noe. Det hender jeg bruker ti-tyve forsøk også, spesielt tidlig på morran eller når jeg er omtåket og sliten, men så mange forsøk på å komme opp har i den senere tid flyttet seg fra kategorien «Veldig fornøyd med å klare å komme opp på sykkelen» til kategorien «Kom dæ nu opp på det hær skrævhjulet din satans rotpeis!» Ja, ja. Denne turen er fire kilometer lang. Lengste distanse jeg har syklet uten å falle av som jeg har målt er 6.35 km. Jeg har sluttet å prøve å sykle lengst mulig og heller gått over til å utfordre balansen med litt vanskeligere løyper. Det blir jo litt kjedelig å bare sykle runde etter runde på flate asfalten, og gnager på strategiske steder gjør det også. Så nå er det bakker, grusveier, gressplener, svinging, og ikke minst rett og slett gå frivillig av for å trene på å komme på igjen. Så lenge jeg sitter på sykkelen får jeg jo ikke trent på å stige opp på sykkelen, så ved å velge litt vanskeligere utfordringer slår jeg to fluer i en smekk. Jeg får trent på den aktuelle utfordringen, og jeg får hele tiden trent på å stige opp på sykkelen. Alt man gjør på en enhjulssykkel må jo øves inn. Det er veldig lite tenking involvert i dette. Alt går på reflekser — innøvde reflekser. Det er ingen ting som kommer gratis. Ingen ting! Og det er slitsomt. Her om dagen holdt jeg for eksempel på i halvannen time. Gjennomsnittspulsen for den økta var 142. Garminklokka påsto at jeg trente alt for hardt. Tull og tøys selvsagt, men til dens unnskyldning, vel, de som har laget den sin unnskyldning så er det vel forutsatt at jeg driver mosjonstrening og skal løpe konkurranser eller noe sånt. Men det skal jeg jo ikke. Jeg skal lære å sykle. Og jeg skal ha det moro. Pulsen får nå bare bli det den må for at jeg skal få det til.
Neste mål? Sykle til jobben! Og det må skje på denne siden av jul siden jeg jo planlegger å gå av med AFP 1. januar.