Høstfargene har kommet i høyden (600 m.o.h), så da har vi de vel snart her nede også. Det har vi konstatert, Håkon og jeg, på tur til Huldretjern i Gran i helgen. Jeg led av overnattingstur-abstinens og Håkon forbarmet seg over meg og inviterte til en tur opp hit. Fint og klart vær hadde han også ordnet med. Og varmt var det også, i hvert fall så lenge sola holdt seg over åskammen (på natta var det helt nede på 0 grader). Og så hadde han jammen ordnet med fine høstfarger også. Og når sola gikk ned kunne vi ligge på rygg og titte opp på en mektig stjernehimmel med melkeveien, stjerneskudd (et par riktig kraftige, og hemmelige ønsker er selvsagt sendt opp til de høyere makter) og satellitter som smøg seg mellom stjernene der oppe. Et forfjetrende syn. Her oppe er det lite strølys siden himmelen er høstklar med lite dis. Det er ikke så ofte man får se melkeveien på denne måten, et mylder av stjerner tett i tett i et disaktig bånd over himmelen. Tar man fram en kikkert og ser oppover mot denne disen vil man se at den oppløser seg i milliarder av små stjerner. Sånt gir jo bare mersmak, så nå har jeg selvfølgelig pådratt meg klar-høstnatt-abstinens og må nok snart ut og ligge på ryggen ett sted i skogen og titte opp på høstsvart nattehimmel. Bare så himla synd at man må ta bilen fatt for å komme unna all lysforurensingen.
Alle innlegg av Frode
Slakkline
Av og til får man lyst til å prøve noe nytt. Denne gangen var det slakkline, eller såkalt slackline på internasjonalt. Jeg kjøpte et ferdig rack med stativ og slakkline i ett. Det blir jo da nokså kort slakkline, men til gjengjeld er det mulig å sette det opp hvor som helst, også inne. Så får heller de lange linene vente til siden. Lengden på denne kan settes til to, tre eller fire meter. Her er den fire meter. Jeg har ikke øvd særlig mye, og dette er vanskeligere enn det ser ut til, men jeg merker at det går bedre litt etter litt etter hvert som jeg øver. Jeg er jo tross alt en gammel mann (snart 70, nesten 62 for å være mer presis) og må ha lov til å bruke litt tid på å klare dette. Fordelen med at det tar tid er at man kan ha det gøy i lengre tid.
MC-tur til Sør-Vestlandet
Om det var regnet i fjor med våte hansker og sokker med påfølgende gymsokklukt styrke 96%, eller om det er koronaen som satte en stopper for damene i år vet ikke jeg, men det ble guttetur av MC-turen i år. Det var ei dame som var påmeldt helt til siste slutt, men hun trakk seg da hun skjønte at det blei bare skjeggete karer i selskapet. Forståelig nok, men synd, for damene bidrar sterkt til det sosiale livet på disse turene. Jeg får håpe at de kommer sterkere igjen neste år. Men i år altså: 8 sykler og 8 mannfolk, eller voksne gutter er vel kanskje riktigere å si.
Turen i år gikk til Sør-Vestlandet. Røldal (2 netter), Stord (Sponavika) og Gol var overnattingsstedene i år, og turen ble på rundt 135 mil til sammen. Vi hadde ørlite regn en dag, og ei skikkelig regnskur på Geilo. Ellers var det opphold og veldig mye finvær med sol. Helt motsatt av i fjor hvor vi hadde ørlite sol i løpet av turen, eller var det bare ørlite opphold — jeg husker ikke helt.
Dag en gikk fra Kjeller til Røldal langs E134, dag 2 ble en rundtur syd for Røldal via Sauda, Ropseid, Jelsa og Suldal, dag 3 fra Røldal via Odda, Folgefonntunellen, Matre, Skånvik til Stord, dag 4 nordover og vestover til Vøringsfossen, Hardangervidda, Geilo og Gol, og dag 5 fra Gol og hjem igjen via Noresund, Hønefoss og Jevnaker.