Sesongens første

Endelig er bålsesongen i gang igjen. Egentlig oppheves jo det generelle bålforbudet den 15. september, og den 19. september var jeg jo på telttur med Håkon til Huldretjern i Gran. Men da var det så tørt i marka at vi fant det best å kutte ut bålbrenning. Vi fyrte riktignok opp en kvistbrenner, men det regnes ikke som et skikkelig bål, mere et kokeaparat som bruker tørr kvist som brensel. Men i dag altså, i dag hadde vi et skikkelig bål. Det var Sverre som inviterte til båltur med kaffekok, og jeg lot meg ikke be to ganger. Jeg vet om noen stemningsfulle bortgjemte kriker og kroker i skogene her omkring, så vi trengte ikke å gå særlig langt for å få være helt alene med skogen, bålet og hverandre. Skikkelig villmarksstemning. En sånn tur der man nyter nykokt kaffe, faller til ro og prater sammen om løst og fast: politikk, verdensproblemer, livets krinkelkroker og litt livsfilosofi. Det er vanskelig å komme på noen bedre måte å bruke opp litt av den tiden man blir tildelt her på jorden.

Sverre er fyrbøter og jeg er vedhugger. Og som Benny Andersen ville sagt det, her gjengitt gjennom Povl Dissing: «Livet/Lykken/Glæden er ikke det værste man har og om lidt er kaffen klar.«
Nå skal den bare trekke noen minutter.
Et kortvarig regnvær tidligere i formiddag gjorde veden litt våt, så bålet må ha litt pustehjelp av fyrbøteren.

19. mai 2017

Se godt på fisken over. Deretter ser du på bildet under av posen fisken lå i nede i dypfryseren fram til i dag.

Fisken ble altså fisket og nedfryst den 19. mai 2017. I dag, etter 1225 dager i fryseren kom den ut igjen. Det har seg nemlig slik at Birgitta reiste på kombinert høstferie og konfirmasjonsbesøk til det store Vestlandet i dag. For det første må jeg da altså stelle til middag helt alene. For det andre tror jeg hun ville dyttet både meg og fisken ut døra og deretter låse den omhyggelig for ikke å låse den opp igjen før jeg med vitne kunne bekrefte at fisken var gravd seks fot ned under torva borte i skogkanten her i god avstand fra hus og hage. Jeg har jo på den annen side nokså lenge nå gått og lurt på denne fisken her, som jeg oppdaget for et par måneder siden dypt der nede i de dypere lag av fryseren, om det faktisk kunne tenkes at den fremdeles kan utgjøre et godt middagsmåltid for en sulten mann? Og hvordan smaker nå en så gammel fisk? Jeg pleier jo å pakke etter alle kunstens regler før nedfrysing og til og med «vaskumpakke» ved å suge lufta (og av og til diverse andre ting som følger med også) ut av posen med munnen før jeg knyter igjen. Er dette bra nok? Også etter over tre og en tredjedels år? Jeg får litt Dr. Frankenstein-følelse her nå, så ja, la meg nå steike gammelørreten og se hva som skjer! Dette blir jo et interessant eksperiment i tillegg til at jeg forhåpentligvis får stillet sulten som gnager der nede i magen akkurat nå.

Ser da ikke ille ut det her.
Litt for anledningen egenkomponert panering etter oppskriften «Man tager hva man haver i skapet…»
Så litt sitron, dill og smør i buken, og den er klar for panna.
Steikes i kviteseidsmør, her spares det ikke på godsakene.
Første sida er klar, så ørreten vendes.
Filetene er plukket fra beina. Det er i hvert fall ikke noe feil med utseendet.
Jeg fant en kokt potet i kjøleskapet som jeg skivet og la i panna også. Så litt potetmos og noen klatter smør. Det ser da faktisk godt ut spør du meg.
Dette er jo absolutt spiselig, og til og med godt! Jeg kjenner jo at fisken ikke ble dratt i morges, men jeg hadde trodd at 1225 dager i fryseren skulle prege smaken mer enn det her. Litt vassen, men på ingen måte harsk som mange hevder at feit fisk skal bli etter bare noen måneder. Hvordan pakker de fisken sin egentlig?
Det ble helt tomt gitt! 🙂
Takk for maten! Hvis du hadde fått vokse i 1225 dager til hadde du blitt for stor for steikepanna!

En bortgjemt avkrok i interverset