I morges satt en sort-hvit fluesnapper og sang her. Den har kommet hit helt fra Vest-Afrika i områdene Sør for Sahara og nord for Guinea-bukta. Den har pleid å komme hit hvert år mens vi har bodd her (vel, jeg vet jo ikke om det er akkurat den samme da) og antakelig må den også i år hive ut en kjøttmeis av en av kassene hvis den skal får rugeplass. Hvis den hadde vært heldig hadde «noen» (meg) husket å holde av ei kasse. Det gjør man ved å sette en kork i hullet. Problemet er å huske det tidsnok, før kassa tas i bruk av en eller annen fyrig meis. Korken tar man da bort når svart-hviten ankommer (ellers var det vel liten vits). Først må den imidlertid finne seg en make. Kanskje rekker jeg å snekre ei kasse til den? Vi får se. Det er i alle fall ikke vanskelig å høre at den er der, for den synger ivrig på denne tida.

Foruten svart-hviten er det også mange andre fugler der: kjøttmeis (som synger om kapp med svart-hviten), ringdue (også vingeklapping), gråtrost, flaggspett (trommer på ei kraftmast av metall så det ljomer skikkelig!), fuglekonge (for de som klarer å høre så sirlige og lyse lyder), spettmeis, grønsisik, grønfink, bokfink, bjørkefink, blåmeis, skjære. Tja, var det noe mer der? Ringduene har i lengre tid holdt på å romstere i grana i hagen. Antakelig har de tenkt å lage unger der.

Og hvorfor var jeg ute så tidlig i morges? Jo, jeg skulle ut å fiske. Og endelig, etter to bomturer forrige helg så har jeg nå fått årets første ørret. Den ble fisket opp fra Tærudtjern og veide 475 gram. Det var en overvintrer (det settes ut masse fisk hvert år i Tærudtjern), men den var allikevel i god kondisjon. Ut på ettermiddagen ble årets flokk satt ut. Jeg rakk å ta en av disse også før jeg gikk hjem. Den var på kvartkiloen og var bælfeit. Magan var full av pellet, men det blir det nok slutt på nå ja. Nå blir det vanndyr og mygg! (synes nesten litt synd på dem)

(lurer nå på om nevøen min kan få et lite snev av misunnelse hvis han tilfeldigvis skulle humpe innom her – eller kanskje ikke, for dette er jo bare småfisk – men på den annen side: der han bor nå blir det vel ikke særlig fisking i det hele tatt :-() )

Nå har jammen gulspurven begynt å synge også. Andre har sikkert hørt den allerede, men for meg var det aller første gangen i år i det jeg gikk ut døra i morges for å dra på jobben.

Man pleier å si at gulspurven teller til syv, og legger man til litt fantasi høres det akkurat sånn ut. De første tallene høres nærmest ut som de er talt på innpust før syvtallet så til slutt kommer på et eneste langt utpust. Nå vil man ganske fort oppdage at gulspurven slett ikke bare teller til syv. Den kan telle både lengre og kortere. I opptaket nedenfor som ble gjort i all hast i morges teller den for eksempel både til 10, 13, 14 og 15 før syvtallet kommer. Av og til hender det at den glemmer syvtallet også.

Gulspurven er et koselig innslag på foringsplassen om vinteren, og skal du lokke den dit bør du helst legge ut korn, gjerne den villfuglblandingen man får kjøpt på Felleskjøpet. Og den vil aller helst ha det nede på bakken.