Kategoriarkiv: Småsnakk

Skogshjuling

Det er ingen ende på utfordringer når det gjelder enhjulssykkel. Jeg ser nye muligheter hele tiden, noen jeg prøver meg på og noen jeg velger å utsette til jeg har blitt bedre. I dag var det Ringdalsveien som skulle til pers.

På vei innover Ringdalsveien

Å sykle på enhjulssykkel er veldig god trening. Av og til må jeg bare stoppe og ta meg en pust i bakken.

Det ser ikke sånn ut på videoen, men her går det oppover. Veien er flat fram til svingen er slutt. Derfra og mot kameraet er det oppoverbakke. Oppoverbakke er slitsomt, særlig på grusvei med løs grus.

Etter hvert går veien over i sti.

Hit men ikke lenger. Her blir det alt for vanskelig til at det er noen vits å prøve seg videre nå. Etter hvert som jeg blir flinkere vil jeg nok prøve meg opp her også.

Så da er det bare å snu og dra hjem da.

Nuh er jeg veldig moderna

I bilen utenfor vaksinelokalet. Ikke visste jeg hva som var i vente.

Dose 2 av covid-19-vaksinen er nå mottatt av helsevesenet med stor takksigelse og glede. Endelig ser man lyset i tunnelen — vi vet bare ikke om det er tunnelutgangen, eller om det er frontlyset fra motgående tog, ja delta-ekspressen altså (jeg tipper personlig på det siste, men tar gjerne feil hvis jeg kan det).

Jeg husker første dose (12. mai) hvor jeg var veldig usikker på hvordan dette kom til å forløpe. Overraskelsen var stor da jeg ikke merket noe som helst i dagene og ukene etterpå, knapt nok stikket når jeg ble vaksinert. Virket ikke dette trolldomsstoffet på meg? Var jeg en av de uheldige som ikke ble vaksinert selv om hele dosen gikk rett i musklene (fett har jeg i følge familie og venner veldig lite igjen av, så dosen kunne nok ikke ha havnet der og blitt innkapslet for arkeologisk utgraving om 5000 år).

Men så hørte og leste jeg at dette nok var helt vanlig for mange og at jeg nok ikke tenkte å bekymre meg for akkurat det. Stor var derfor forventningene til dose to, at jeg skulle skli gjennom den også, akkurat som med det meste annet av betydning her i livet. Men der tok jeg feil! Utover kvelden kjentes det ut som jeg brygget på en influensa av det tøffe slaget. Ilinger og vondt i kroppen. Og i dag har jeg stort sett ligget som et slakt og sovet hele dagen. Febermålet viste oppi 38,7 på det høyeste. Men det rare er at jeg egentlig ikke følte meg syk, bare slapp og usigelig trøtt. Og aldri har jeg hatt såpass mye i feber uten å hverken fryse eller svette. Eneste måten å finne ut at jeg har feber er å måle den — og bli overrasket når jeg leser av tallet. Og så merker jeg at kroppen bruker enormt med energi. Jeg er jo på slankeren for tiden og skal ned 200 gram pr døgn. Det resulterer normalt i at det blir veldig lite å spise i løpet av dagen. Men i dag har jeg spist som en helt, og klarer ikke å komme opp til den vekta jeg skal ha i kveld. Jeg har til og med kjørt i meg en diger iskrem, den andre i år, men den første jeg har spist med god samvittighet. Jeg ligger altså under skjemaet. Ikke bra. 200 gram pr døgn er mer en raskt nok om jeg ikke skal begynne å gå ned hele kiloer i døgnet (det forsvant halvannen kg bare i løpet av natta). Men dette vil nok endre seg nokså kjapt tenker jeg, når immunsystemet har spist opp all koronavaksinen.

Jeg er ellers imponert over køsystemet de har klart å lage for vaksinasjon av befolkningen. Første gangen trodde jeg at man måtte være der på akkurat riktig minutt, men slik er det tydeligvis ikke. De har passet på at det er et jevnt sig av vaksinemottakere, og selv om jeg kom en time tidligere enn det tidspunktet jeg hadde fått tildelt var det ikke særlig lang ventetid. Det ble noen minutters opphold mens de ventet på ny forsyning av vaksine, men jeg satt faktisk i bilen på vei hjem rundt et kvarter før jeg egentlig skulle ha møtt fram. Og da er jo 20 minutter ventetid etter vaksinen inkludert.

Nå er jeg i hvert fall full av vaksine og kan vel dermed kalle meg fullvaksinert!