Stikkordarkiv: Enhjulssykkel

1 km

Å hevde at jeg mestrer denne enhjulede innretningen ville være en løgn av Trumpske dimensjoner, men nå har jeg faktisk klart å sykle den greia her en hel kilometer uten å falle av. Det er rekord. Målet jeg har satt meg er å sykle til jobben i løpet av høsten en gang. Det er over fem kilometer korteste vei. Men det er ikke kilometerne som er den største bøygen. Skal jeg i det hele tatt klare å komme meg ut av Tæruddalen må jeg jo klare å sykle fra bunnen av dalen og opp til korset. Det høres jo rimelig greit ut. Den bakken er da ikke så bratt, eller? Det man finner ut veldig fort hvis man prøver er at på en enhjulssykkel kan du ikke holde deg fast i styret eller noe annet og så tråkke til på pedalene. Du kan sammenligne det med å forsøke å dra seg selv i det høyre øret for å unngå å falle til venstre. Forsøker du å holde fast i enhjulssykkelen for så å tråkke til, så finner du bare ut enda en måte å falle av sykkelen på. Nei, du må faktisk lene deg framover, mer framover jo brattere det er. Så kan du tråkke ned med deg selv som motvekt. Og samtidig skal du holde balansen, og tråkke. Hele tiden tråkke. Vel, det skal jeg nok klare å få til. Jeg har allerede fått til ørsmå bakker, og flere skal det bli. Så, når jeg har kommet opp på korset er det relativt flatt. Men for å komme helt til jobben må jeg nå ned minst en nedoverbakke. Og trodde du at man nå bare kan lene seg tilbake, ta bena av pedalene og trille elegant nedover som man gjør på en vanlig sykkel, så finner du fort ut hvor hard asfalten er, spesielt hvis du ramler bakover. Å ramle bakover er vel det mest skremmende jeg har opplevd på enhjulssykkelen og er hovedgrunnen til at jeg bruker hjelm. Det går utrolig fort og det er veldig lett å slamre bakhodet i asfalten. Nei, når det går nedover må man holde igjen med bena. Tar du bena vekk fra pedalene går det ikke mange millisekundene før du ligger der på asfalten. Man må altså lene seg bakover og holde igjen med bena. Og holde balansen. Bena bestemmer farten, og bena holder balansen. Lener du deg for mye bakover må du holde igjen bakover. Lener du deg for mye forover må du tråkke på forover. Akkurat det siste kan faktisk være en litt skremmende opplevelse akkurat i nedoverbakke. Men det går det også. Den aller største bøygen er egentlig tiden. Rekker jeg å få til alt dette før jul? Kanskje, kanskje ikke. Vi får se. I mellomtiden får jeg glede meg over de små framstegene, som for eksempel å klare en hel runde rundt Tæruddalen for første gang, en hel kilometer (faktisk litt over for å skryte litt). Fordelen med at det er høyt opp og langt fram før jeg mestrer enhjulssykling er jo at jeg har mange små seire å se fram til.

Denne løypa klarte jeg i dag, en kilometer, eller faktisk litt over.

For ordens skyld: Bildene er tatt av schærshten, men mobilen er min 😀

O hjul med din glede og barnlige lyst

Jeg surfet på en side der de solgte enhjulssykler og kom plutselig i skade for å trykke på en knapp det sto kjøp på. Og for tre dager siden, på torsdagskvelden hentet jeg en knall blå enhjulssykkel opp av ei stor pappeske jeg fikk i posten. Den var så fin å se på og så blank og fin i lakken at jeg falt i låven med den fra første stund. Lørdagen, altså i går fikk den komme ut på plenen, men jeg hadde ingen planer om å forsøke å sykle på den da, bare bli litt kjent med den, justere setehøyden, prøve å sitte på den og sånt. Sykleplaner hadde jeg derimot i dag. Denne videoen viser omtrent hvor langt jeg klarte å komme etter tre ganske korte treningsøkter. Rekorden ble på 20 tråkk, eller 10 omdreininger på hjulet. En omdreining er 2,4 meter, så altså 24 meter. Da var det bråstopp i det det siste tråkket brakte meg inn i hekken til naboen (altså ikke den «hekken», men en hekk av sånne kvister og blader du vet). Dette kommer det til å bli mye mer av framover, altså ikke hekker (forhåpentligvis), men sykling, for dette er utrolig moro.

Nå er det hjul igjen

Det er over halvannet år siden jeg bestilte dette beistet – og det tok nesten ett år før jeg begynte å bakse med det (i fjor sommer) og jeg klarte faktisk etter veldig mye tull og trall å ta meg fler hundre meter fram på det uten å ramle av før det endelig ble parkert i boden i fjor høst en gang. Nå har det kommet fram igjen og faktisk, mesteparten av hardtreningen fra i fjor sitter framdeles i kroppen.

Beistet heter Ultimate Wheel, eller bare UW. UW er egentlig en veldig enkel sak. Det er et hjul med et dekk og to pedaler. Intet mer, intet mindre. En enhjulssykkel uten ramme og sete. Og det skal man altså klare å sykle på. Det kan kanskje høres enkelt ut, men siden eneste kontakten med hele sykkelen er de to pedalene kan man jo tenke seg hva hjulet gjør når man begynner å tråkke på den ene eller den andre pedalen. Det går ikke bare framover, eventuelt bakover, men det vil også velte til den siden man trår hardest på og subbe i leggen. Det gjør vondt (prøv å spinne opp et sykkelhjul i fart og bremse det ved å legge leggen inntil), men enda verre – man ramler av forover fordi sykkelen bremset og sto igjen bak deg. Men mange videoer på Internett som viser hvilke kunster som faktisk er mulig å få til på et sånt hjul overbeviste meg om at også jeg burde – om ikke å gjøre sirkuskunster på det, så i hvert fall klare å sykle litt rundt omkring på et sånt hjul. Og det klarer jeg altså nå. Rekorden fra i fjor er på noen hundre meter uten å falle av. På denne videoen sykler jeg vel ikke mer en rundt 70 meter, men da hopper jeg altså frivillig av. Den største bøygen for å sykle langt er svingene. Jeg synes det er veldig vanskelig å svinge med de greiene der. Det finnes jo ikke noe styre å ta tak i, så her må man nok ta i bruk helt andre teknikker. Det kommer nok det også etter hvert. Man får bare prøve seg fram.

Lyden man hører skyldes at jeg har tapet hjulet med en glatt tape. Friksjon er jo det samme som brems, så hver gang hjulet går inntil leggen er det som å hugge inn en brems. Og bråbrems på en enhjuling går jo ikke særlig bra. Etter mer mengdetrening håper jeg at det skal være mulig å sykle uten at dekket går inntil leggen.

Hva man skal bruke et sånt hjul til? Neppe å dra på butikken for å handle fire bæreposer mat. Ei heller sykle Birken eller Styrkeprøven. Men to ting er det bra til. Det er fin styrketrening for beina og det krever god mosjon å sykle mer enn noen hundre meter. Men kanskje mest av alt egner dette hjulet seg til å ta energien ut av midtlivskrisa (som forøvrig kom i gang 17 år for seint for meg). Når man først har kommet i gang med krisa kan man jo bruke den til noe nyttig og artig…