Det å gå sine egne veier, eller lage sine egne spor som jeg pleier å si når det er vinter og trugeføre, det er min foretrukne måte å være på tur på. Det er flere grunner til det. Det mest åpenbare og enkleste å forklare er at det å gå i brede maskinpreparerte spor er mest å sammenligne med å gå tur på skogsbilveier om sommeren. Det blir for kjedelig og for ensformig — for meg. Det skjer ingen ting. Man ser ingen ting. Når man kommer tilbake husker man antakelig bare at det var snø på trærne og at det var gode kanelboller på xxxhytta (eller det man hadde med seg i sekken). Og kanskje at man møtte en idiot på truger som heldigvis svingte ut av løypa etter et par hundre meter.
Inn langs dette langstrakte myrdraget/bekkeleiet gikk turen min i dag.
Utover våren ser man jo også at folk trekker ut av løypa når de skal sette seg ned og nyte kakaoen i vårsola. For det er nettopp utenfor løypa det er flott å være. Det er der man opplever naturen. Det er i hvert fall min erfaring. I løypa kan man jo selvsagt gå mye fortere og kanskje rekke over mange mil i løpet av en ettermiddag. Men hva skal man med alle disse milene? På turen i dag gikk jeg ca. 2,5 km før jeg snudde (altså 5 km til sammen). Og jeg brukte vel kanskje 3 timer. Det er adskillig tyngre å gå på truger i løssnø enn å gå på ski i maskinpreparerte løyper, så jeg måtte nok ha gått fort for å få samme mengden trim på en skitur i løype som på trugetur (eller for den del ski) i løssnø. Jeg blir i hvert fall svett og sliten for å si det sånn.
Det er mye spor etter hare, ekorn, rev, rådyr og elg innover her. Her har en hare har hoppet på langs av myrdraget og et ekorn har krysset på tvers.
Og når man går fort rekker man ikke å oppleve detaljer. Ikke tid til å stoppe for å lytte etter fugler som av og til slipper ut ett innestengt kvitter. Ikke tid til å studere kunstverket av rim og snø i greinverket på ei bjørk, kanskje opplyst av ei lavthengende sol langt der bak greinene. Ikke tid til å stoppe opp og betrakte de fargesprakende glimtene fra snøkrystaller som reflekterer og bryter sollyset på sin ferd over snøflata. Eller følge et dyrespor for å se hva det har foretatt seg. En hare som har sittet ved toppen av ei snøtung bjørk som har bøyd seg helt ned til bakken slik at haren nådde tak i de tynneste kvistene. Reven som har snirklet seg gjennom kratt og under busker for å prøve å fange ei mus. Eller bare nyte snødusjen man får over hele seg når man pløyer seg gjennom et kratt. Når jeg er på tur vil jeg bruke alle sansene. Selv knirkingen i snøen fra mine egne truger og staver er en del av naturopplevelsen. Eller plasket når jeg plutselig slår staven gjennom isen i bekken på et sted hvor det antakelig renner vann oppunder så isen ikke får bygget seg opp. Sola som varmer i ansiktet. Være til stede i naturen. I ett med den. Føle seg som et av naturens dyr. Noen kaller det skogsbad, men det trenger ikke å være i skogen, så jeg vil kalle det et naturbad. Bade i natur. Å dukke ned og inn i naturen for å bli en del av den. Smelte sammen med den — for en stund.
Jeg har ikke gått lange biten fra skiløypa før jeg finner ei liggegrop etter elg i et bortgjemt hjørne av et jorde.Jomfruelig snø. Et spennende landskap å bevege seg innover i.Bak meg følger trugesporene trofast etter meg. De blir på en måte en slags følgesvenn. Og nå kan dyrene stoppe opp og lure på hva som har gått her. Ei diger and?Her har haren sittet og spist av toppen av ei nedbøyd lita bjørk. Av sporene kan en se at den har vært her flere ganger. Haren følger ofte samme løype over tid og lager harestier.Her har en orrfugl gravd seg ned for å søke ly mot kulde. Man sier at den går i dokk, akkurat som rypa gjør det på fjellet. Spor etter vingene som avsattes når den lettet sees utenfor hullet.Møkka avslører at det er orrfugl.Her har en rev rasket over isen, eller egentlig langsmed isen. Det renner en litt større enn liten bekk i dette myrdraget.180° panorama. Jeg skal videre innover i midten av bildet.Nå blir det smalere og trangere. Revesporet har fått følge av et elgspor.Ei busk bukker i ærbødighet i det jeg vandrer inn i den smale dalen.Trærne titter ned på meg. Hva er du for en underlig en, og hvorfor har du så store føtter?Etter en del krongling i den etterhvert smale bekkekløfta hvor jeg hadde mer enn nok med å tråkle meg fram i stedet for å ta bilder, så er jeg nesten framme der jeg har tenkt å vende. Her finner jeg møkk etter jerpa som har sittet i et tre og skjiti.Jerpa er også en hønsefugl og møkka minner mye om orrfugl, men er mye mindre. De svarte og hvite feltene på målestokken er 1 cm lange.Her er jeg endelig framme. Dette er «badekulpen» til Birgitta og meg. Det tar nok en stund før det er mulig å få seg et bad her igjen for nå er det for lite og for hardt vann her, en ph på minst 1000!Jeg går den samme veien tilbake, og nå blir trugesporet til ei trugeløype. Neste gang er det mye hardere og det blir lettere å gå.
På tilbakeveien går sola ned for dagen. Jeg lar bildene tale for seg selv.
Man trenger ikke å legge ut på langtur for å få noen flotte naturstemninger og opplevelser. Her har jeg bare gått til sydenden av Tæruddalen, over veien og lagt i vei på jordene. Jeg bor bare 300 meter herfra, rett bak meg. Det var sola som fristet til tur.
Noen steder finner man steder der mange dyr er innom. Det er antakelig fordi det er et naturlig sted å krysse når man skal fra et område til et annet. Her har reven, elgen og haren satt sine spor. Og en mann på truger da, han Frode. Litt ovenfor kanten øverst til venstre i bildet går Solbergveien som er nokså trafikkert til tider.Årets første mygg! En vintermygg! Det finnes visstnok flere arter i Norge. Hvilken av dem dette er aner jeg ikke.Ofte skal man ikke lange biten ut av skiløypa før man finner masse dyrespor. Her har rådyrene ligget og kost seg. Bare 20 meter unna, i søkket bak buskene går skiløypa. Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg foretrekker truger framfor ski. Jeg opplever så utrolig mye mer i naturen når jeg går mine egne veier.
Blå himmel. Lav sol. Rim og snø på trærne. Bakken dekket av fløyelsmyk kritthvit snø. En øredøvende stillhet, bare avbrutt av lyst småkvitter i det et meisetog farer forbi. Og kanskje en og annen dompap, spettmeis, kråke, ravn, flaggspett eller svartspett som slenger ut et rop fordi stillheten blir for påtrengende. Januarskog. På sitt beste. Januar er helt spesiell og skiller seg fra alle de andre årstidene. Naturen sover på sitt tyngste. Den hviler seg. Samler krefter til våren. Januar er som en springfjær som langsomt trekkes opp. Strammere og strammere. Til noe plutselig brister og våren skyter fram. En eksplosjon som vil blåse vekk alt av is, rim og snø så livet kan gjenoppstå enda en gang. Slik er det hvert år. Slik har det vært i millioner av år. Skal du få oppleve januar på riktig må du ut nå. Før vårfjæren springer.
Bilder fra skogene omkring Tærudkampen den 6. januar og i dag (9. januar).
Jeg skal ikke framover der som rådyrene har gått. Jeg skal opp bratta til høyre. Da kan det være greit å slå ut helløfterne på trugene. (6/1-24)Tæruddalen (6/1-24)Der borte henger gullmedaljen man får for å orke å klatre opp den bratte dalsiden på truger i løssnø. (6/1-24)Sola henger lavt på himmelen i januar, men av og til klarer den å finne veien mellom trærne i skogen. (6/1-24)Sola er blyg på denne tida av året, og gjemmer seg bort. (6/1-24)I dag tok jeg en litt annen vei. Her er jeg oppe på «verandaen» med utsikt helt hjem. (9/1-24)Mange steder er det veldig bratt opp til Tærudkampen. Her er det stup selv om det ikke er så lett å se ovenifra. Jeg gikk en litt annen vei som ikke er riktig så bratt, men med litt småklyving er det mulig å ta seg opp her også hvis man vet nøyaktig hvor man skal gå. (9/1-24)Her har rådyrene ligget og hvilt seg med utsikt utover dalen. Det er veldig mye rådyrspor i skogene her, mest der de får tak i blåbærlyng. (9/1-24)Et lite myrdrag med revespor til venstre og elgspor til høyre. (9/1-24)Her har noen fugler forsynt seg av frøene på ei bjørk. Jeg tipper det er enten gråsisik eller stjertmeis, men det er bare en gjetning ut i fra det jeg ser her og hva som pleier å være av fugler i skogene her på denne tiden av året. (9/1-24)Av og til kan man finne ganske store arealer dekket med frøskall (eller hva det nå er), flere titalls kvadratmeter, ikke bare et par-tre som her.Her har det sittet en orrfugl i dokk (nedgravd i snøen). Spor etter vingene som ble avsatt når den tok seg ut synes til høyre for hullet. (9/1-24)Innerst i hullet ligger møkka etter orrfuglen. Den har nok sittet lenge her, for det var mye møkk i hullet. Dette er bare en del av den. (9/1-24)Her er det spor etter det jeg tipper er snømus. Parspor, små poter, veksler mellom langt (25-30 cm) og kort (~20 cm) hopp annenhver gang, Varierende kurs, og når snøen bærer kan de gå ganske langt som her (>50 m) før den dukker og blir borte. Men det kan også ha vært ei lita røyskatt. Det kan være vanskelig å skille de to på sporene. (9/1-24)Bjørk i full vinterskrud. (9/1-24)Januarskog. (9/1-24)
