Stevnemøte med sola i skogen

Når man er en AFP-er (alltid ferierende person) kan man velge hvilke dager man vil dra på tur. Det har nylig snødd og det er sol og blå himmel. I dag var en sånn dag.

Landskapet jeg skal inn i ser vidunderlig flott ut herfra. Fremdeles er det 10 minutter til sola dukker opp over horisonten. P-plassen er et par hundre meter lenger fram.
Sola dukker opp over åskammen i sydøst til avtalt tid, og da er jeg allerede på vei innover i skogen.
En soloppgang er vel så fin som en solnedgang, både i fargespill og stemning.
Det er nesten som at man tenner på den nye dagen, omtrent som når man gjør opp i vedovnen om morgenen for å få det varmt.
På dette hugstfeltet her har det holdt til en svartspett i lengre tid. Den kom flygende over her i dag med sitt krry krry krry krry – og like etterpå kom det en spurvehauk som gjorde flere utfall mot den. Den klarte å redde seg inn i skogen der borte, og jeg hørte at den ropte etterpå, så den klarte seg nok. Svartspetten er jo også en nokså stor fugl for en spurvehauk, og den har et kraftig og spisst nebb som den nok vet å forsvare seg med. Men helt ufarlig er nok ikke spurvehauken for den om den får slått klørne i ryggen på den.
Trærne er snøtunge etter nattens snøfall.
I eventyrene kan trærne snakke, og her føles det nesten som de har en liten morgenpassiar med hverandre. De strekker seg litt, gjesper og spør hverandre om de har sovet godt i natt og om de hørte elgen som dro forbi her for litt siden. Rev var det også. Ja, og så en hare og et lite ekorn som kilte meg under grenene mine. Men fugla ligger visst og strekker seg enda litt til.
Endelig på toppen av Bukollen, 333 meter opp fra P-plassen og 523 meter over havet. (ca. 180° panorama)
Speilegg og falukorv i dag. Og kakao og kaffe.
Turlederen

Vinterstemning på Bukollen

Lav januarsol fra en blå så og si helt skyfri himmel og kaldt — på en sånn dag er det vanskelig å finne på noe bedre å ta seg til en å dra på båltur og lage seg litt mat og koke kaffe.

Truger er best i sånt terreng. Det er bratt oppover.

På veien opp er det mye dyrespor å se: hare, rev, ekorn, elg, rådyr, mus. På vei opp passerte jeg en dompap-flokk, og på toppen av Bukollen så jeg to tiurer som kastet seg utfor stupet i vest og ut over dalen langt der nede. Etter solnedgangen hørte jeg en rev som lusket gjennom skogen nedenfor meg mens den med jevne mellomrom gjentok sitt hese skrik. Den kom nærmere og nærmere, helt til den plutselig sluttet å skrike. Hadde den fått ferten av meg?

Hare og rev. Det kan se ut som reven har fått ferten av haren og begynt å følge sporet. Reven har kommet fra nederst i høyre hjørne på bildet, haren fra nederst i venstre hjørne, og reven og haren har fortsatt bakover og ut av bildet i overkant.
Her har et ekorn hoppet.
Konglene ligger strødd nedenfor tørrfurua som har tjent som spettesmie. Antakelig er det en flaggspett som holder til her.

Endelig på toppen. Det er ikke langt, men det er bratt. Her blir man belønnet for strevet med en fabelaktig utsikt.

Nittedal jordtasjon der jeg startet ligger på 190 moh, så det er ikke veldig mange høydemeter, 333 stykker, men det er stedvis nokså bratt.

Man må ta seg tid til å nyte utsikten og sola, men så er det på tide å sette leir og finne fram ved, mat og kaffe. Nå skal det kokkeleres og koses.

Kaffelars henger over bålet.

Først koker man vann så man har til kakao til maten. Så stekes noen skiver falukorv, et par egg og et par brødskiver. Etterpå får vannet et nytt oppkok slik at rett-i-koppen-kakaoen blir ordentlig varm. Det er jo kaldt vær, og da må drikken være varm. Brødskive, egg og falukorv legges i to stykker 3-etasjers deilige skiver, og så er det bare å lene seg tilbake og nyte maten til utsikten og restene av solnedgangen som kommer tidlig så her års, litt før halv fire faktisk. Resten av vannet har fått et par never kaffe og får stå og trekke i kjelen så lenge.

Speilegg, plommen skal være bløt! «Sunny side up» som de sier på nynorsk.
Gjør man seg litt flid med bålplassen blir det riktig koselig. Trugene gjør tjeneste som sperrer. Her er det høyt ned og bratte stup, så det kan bli langt å løpe etter steikepanna om den skulle begynne å skli på skaren, for ikke å snakke om brødskivene som humper avgårde nedover lia med asjetten som akebrett.

Så går man over i bålkosemodus mens mørket senker seg over landskapet og skaper ro og et flott fargespill på horisonten.

Selv et lite bål varmer merkbart.
Dagen forsvinner bak horisonten og etterlater et flott fargespill.

I sånne stunder føles det helt feil å skulle pakke sekken for å dra hjem. Det er jo her det er flott å være akkurat nå! Krystallklar stjernehimmel og (nesten) fullmåne.

Månen og mars. Jupiter og saturn er også synlige, men de er langt utenfor høyre bildekant. Månen lyser opp det som ser ut som et stort vann langt der borte, men det er tåka som har lagt seg lavt over landskapet syd for Gardermoen.

Når det er så skyfritt og nesten fullmåne trenger man ikke lys for å se når man går. Det er en egen sjarm å gå tur med månen som eneste lys. Det gir en spesiell stemning. Man bør dog ha med ei lita lykt for de aller mørkeste partiene der skogen står tett.

Nittedal med Varingskollen alpinsenter. Sivilisasjonen. Jeg føler meg som en del av skogen når jeg står her og skuer utover, sånn som det må føles for gaupa når den sitter på en kolle og ser ned på lysene fra sivilisasjonen.

Godt Nytt År!

Takk for 2022 og alle gode ønsker for 2023!

Det siste vi spiste i 2022 var christmas-puddingen som har stått til modning siden slutten av november og nå varmet opp igjen. Her er den forskriftmessig flambert i ekte cognac og servert med vaniljeis til. Dommen er: Ja, ganske godt faktisk! Og absolutt mye bedre enn forventningene. Dette er jo den første christmas-puddingen jeg noensinne har laget og også den første jeg noensinne har smakt.
Pusen har tatt rollen som bordpynt på nyttårskvelden. Men vent nå litt! Har hun vært oppi den VSOP-flaska der???

En bortgjemt avkrok i interverset