Selfies er nok ikke en av de tingene som opptar meg mest, men her gjør jeg ett hederlig unntak siden jeg liker dette bildet ganske godt, ja ett av de be beste jeg har sett av meg selv om jeg så skal si det selv. Bildet er tatt for temmelig nøyaktig ett år siden på Lanzarote nede i en vulkan (Caldera de los Cuervos). Det får meg til å tenke på han som noen mener bor der nede i varmen under bunnen av vulkanen.

Jeg har hørt noen pip i hagen av og til som jeg mente kunne være kjernebitersang, og en gang fikk jeg et glimt av en fugl på foringsautomaten som var litt større enn de andre fuglene  og veldig sky. Det hadde imidlertid ikke det karakteristiske svarte hakemerket som kjernebiteren har, så hva kunne det være da? Svar fikk jeg da det plutselig satt en ung kjernebiter og knasket i seg frø fra foringsautomaten. Og ungfuglen har jo ikke dette hakemerket. Muligens betyr det at det har vært et hekkende par her i nærheten. Denne fuglen er spesialist på å knekke hårde frøkjerner. Det har vært målt over 50 kg trykkraft i nebbet på voksne fugler. Antakelig er det de kraftige musklene den må ha som gir fuglen det noe overtunge utseendet. Jeg tror nok ikke solsikke er typisk mat for en kjernebiter, men for unge kjernebitere uten denne formidable kraften i nebbet er det kanskje attraktivt siden disse er lette å knekke? Her har jeg fått et par bilder av den ungfuglen jeg så (den grå fuglen er en spettmeis).

Av og til merker man det bare. Sansene drar inn alt fra omgivelsene, farger, temperatur, fuktighet, solvarme, lukter, smaker, lyder, ja, absolutt alt sanselig. Kroppen lager en slags sanselig syntese av alt dette og man føler en tilstand. Og akkurat nå kjente jeg det: Høsten er i anmarsj.