Ingen skulle tro at en såpass iøynefallende fugl som sandloen også er en mester i kamuflasje i åpent lende på flat mark. Disse bildene (som ikke er særlig flotte i seg selv) demonstrerer hvor usynlig den kan gjøre seg, vel å merke hvis den står helt stille.
Bildeserien under her viser et åpent terreng der det oppholder seg en sandlo. Den står rett opp og ned og ser på deg, omtrent som over, men med hodet litt lavere for å bli mindre synlig. Ser du den?
Bildene er fra venstre mot høyre suksessive forstørrelser av det første bildet der du kommer nærmere og nærmere sandloen. Finner du den i første bilde er du synsk. Finner du den i det andre er du en god observatør. (klikk på småbildene for å vise dem, fra høyre mot venstre)
Det første bildet er fra Nordkyn. Birgitta nyter frokosten i det fri med stekt egg & bacon, ferske tomater og brød. Fjorden i forgrunnen er Gunnarsfjord. Deretter Koifjord og i bakgrunnen langt der borte ser vi Omgang der mine forfedre i en gren av morsslekta mi kan spores så langt tilbake som kirkebøkene går. Dette var fiskere som bodde i hus bygget av torv og drivtømmer (gammer) og som levde på og av havet. Bak omgang ligger Tanafjorden. Der renner Tanaelva ut, og få kilometer fra munningen var det jeg vokste opp.
Egg & bacon i det fri ved Gunnarsfjord
Denne filmsnutten er tatt på Ifjordfjellet ved et lite vann som heter Poastagurjárvi. Det var tildels kraftig vind selv om vi lå i ly i en liten dal. Birgitta mente teltet måtte stå på tvers av vinden siden underlaget var best å ligge på den veien, så da ble det sånn da. Teltet måtte jeg sette opp to ganger fordi vinden røsket teltet løs fra bakken så plugger og mose sprutet når jeg nesten var ferdig å sette det opp. Pluggfestet besto av 2 cm kompakt jord med lyng over grunnfjell, så her var det bare å begynne å bære stein. Men så satt teltet også skikkelig fast til slutt. Å ligge i telt og høre at vær og vind romsterer kraftig rett på utsiden, bare adskilt av brøkdeler av en millimeter med teltduk er noe av det koseligste jeg gjør.
Teltliv i Tana
Det neste bildet er fra Treriksrøysa i indre Pasvik. Det vanlige bildet herfra er selvsagt av selve røysa, men siden Birgittas mor er finsk var det dette skiltet som fanget mest oppmerksomhet, i hvert fall i dette øyeblikket.
Finsk sisu
I Pasvik besøkte vi min x-svigerinne og broren hennes som ferierte på hytta de har her inne. Her nyter vi finværet på ei lita sandstrand på ei lita øy, Lauvholmen i Pasvikelva. Landet i bakgrunnen til venstre tilhører Russland. Grenselinja går noen titals meter til venstre for øya. Den norske grensepålen står bak treklyngen midt på øya.
Selfies er nok ikke en av de tingene som opptar meg mest, men her gjør jeg ett hederlig unntak siden jeg liker dette bildet ganske godt, ja ett av de be beste jeg har sett av meg selv om jeg så skal si det selv. Bildet er tatt for temmelig nøyaktig ett år siden på Lanzarote nede i en vulkan (Caldera de los Cuervos). Det får meg til å tenke på han som noen mener bor der nede i varmen under bunnen av vulkanen.