Av og til, sjeldnere med åra dessverre, våger jeg meg ut i vinternatten for å sove i sovepose under en presenning eller som denne gangen i en enkel gapahuk. Det er altså nokså nøyaktig to år siden sist, og nå klarte endelig en kammerat å hale meg ut på trugetur til en interessant liten naturflekk et stykke nord i Romeriksåsene. Der ligger nemlig det lille naturreservatet Rinilhaugen. Mesteparten er gammel granskog, kanskje ikke så severdig i seg selv. men området er temmelig ulendt og utilgjengelig med stup og juv på flere hold. Og innenfor et forholdsvis lite område får man mer eller mindre 360 graders utsikt til sammen der man ser langt avgårde over skogkledde åser og daler. Været var solrikt og mildt, natten stjerneklar med nymåne. Slike netter legger himmelen seg som et svart lokk over landskapet, der stjernene ser ut som tusenvis av små nålehull som slipper lyset igjennom. Det er ikke lov å brenne bål i Rinilhaugen naturreservat, men vi hadde med oss parafin og gass. God mat både til middag og frokost ble det. Og søndagsværet var verdig den flotteste påske. Ikke mulig å få det bedre tror jeg.

De første gåsungene har nå dukket opp, i hvert fall de første jeg har sett her i dalen. Det kryr av dem etter de siste dagene med sol og finvær. Ringduene har for lengst begynt sin bølgeflukt med vingeklapping i sin iver etter å etablere et revir før rivalene gjør det. På disse bildene overrasket jeg nok et par som allerede ligger på redet – i naboens tuja. Han ser litt beklemt ut stakkar.

Bilder har en fantastisk evne til å fremkalle minner hos den som var der da bildet ble laget, minner som ligger langt hinsides det selve bildet bærer i seg. Dette er jo en felle for den som lager bilder, at han ikke klarer å løsrive seg fra disse minnene og vurdere bildene fri for denne konteksten. Andre som ser bildet har jo ikke med seg denne ballasten av minner og ser derfor et helt annet og kanskje til og med helt intetsigende bilde.

Dette gamle lysbildet (25 år?) som jeg har «digitalisert» ved hjelp av mitt digitale kamera er for de fleste et nokså ordinært bilde av sola som står opp av eller går ned i havet ett eller annet ukjent sted. En strand, et hav, et tre og ei sol. En arketyp og en klisje.

Det er for det fleste. For meg fremkaller imidlertid dette bildet (som altså er fra en soloppgang)  utallige minner fra mange turer i desember til Andalucia i Spania der mine foreldre bodde storparten av sine pensjonistår, 18 år til sammen. Det er både minnet om denne bestemte morgenturen i desember, men også minner om mange trivelige turer i egnene der bildet er tatt. Og det er også ren julestemning siden jeg har tilbragt mange juler der nede. Og det fremkaller selvsagt også mange familiære minner.