Jeg har hørt noen pip i hagen av og til som jeg mente kunne være kjernebitersang, og en gang fikk jeg et glimt av en fugl på foringsautomaten som var litt større enn de andre fuglene  og veldig sky. Det hadde imidlertid ikke det karakteristiske svarte hakemerket som kjernebiteren har, så hva kunne det være da? Svar fikk jeg da det plutselig satt en ung kjernebiter og knasket i seg frø fra foringsautomaten. Og ungfuglen har jo ikke dette hakemerket. Muligens betyr det at det har vært et hekkende par her i nærheten. Denne fuglen er spesialist på å knekke hårde frøkjerner. Det har vært målt over 50 kg trykkraft i nebbet på voksne fugler. Antakelig er det de kraftige musklene den må ha som gir fuglen det noe overtunge utseendet. Jeg tror nok ikke solsikke er typisk mat for en kjernebiter, men for unge kjernebitere uten denne formidable kraften i nebbet er det kanskje attraktivt siden disse er lette å knekke? Her har jeg fått et par bilder av den ungfuglen jeg så (den grå fuglen er en spettmeis).

Av og til merker man det bare. Sansene drar inn alt fra omgivelsene, farger, temperatur, fuktighet, solvarme, lukter, smaker, lyder, ja, absolutt alt sanselig. Kroppen lager en slags sanselig syntese av alt dette og man føler en tilstand. Og akkurat nå kjente jeg det: Høsten er i anmarsj.

Sciurus og Vulgaris er de to ekornene som har holdt oss med selskap helt siden vi flyttet inn her i dalen. Vi foretrekker i alle fall å tro at det er de samme to. En gang holdt det på å gå riktig ille for den ene. Jeg vet ikke om det var Sciurus eller Vulgaris, men det var den første vinteren vi bodde her, den gangen da Katta var kun centimeter unna å få fatt i halen på den ene. Katta hadde felt en dødbringene dom helt alene, men en snøball fra meg omgjorde dommen fra dødsdom til frikjennelse. Jeg mener å huske at Katta hadde en viss skjevhet i blikket når den så på meg etterpå, men det er mulig jeg husker feil. Her er i hvert fall et bilde av dem fra i dag der de koser seg sammen over et søndagsmåltid på foringsplassen.