Vårjevndøgn. Dvs. ikke i dag, men for fire dager siden. Så nå er det flere lyse timer enn mørke timer i døgnet. I løpet av vinteren blir det gjerne bildetørke, mest på grunn av mangel på lys. Man tilbringer mesteparten av døgnets få lyse timer på jobb. Nå kan man komme hjem fra jobb og fremdeles nyte ettermiddags- og kveldssol ute i hagen. Og kameraet kommer frem. Jeg får lyst til å isolere enkeltopplevelsene, bearbeide dem i dybden. Studere fargene, lyset og formene. Se om jeg kan få dem til å virke sammen og forsterke hverandre. Det er sjelden jeg når helt i mål, men det spiller ingen rolle, for det er selve prosessen som er det viktigste.
Bokfinken har nå startet å øve seg til vårsangspillet. Foreløpig blir det mye bobling og snerten i siste stavelse mangler helt, men den har jo litt tid på seg til den skal imponere damene da.
Ekornet dukker opp med jevne mellomrom hele vinteren, og sommeren med hvis vi fortsetter å legge ut mat. Svarttrosten pleier ikke å komme før et stykke ut på våren, men i år har en liten flokk besøkt oss en god stund allerede, antakelig fordi det har vært så mildt. I bakgrunnen hører vi en flaggspett som trommer på metallokket på toppen av ei kraftmast og får ekkornet til å spisse ører. Og helt på slutten ser vi hvordan svarttrosten reagerer på advarselropet til en annen svarttrost. Koselige gjester som lager liv her i bakhagen.
