Reinrose, Dryas octopetala, skognymfen med åtte kronblad. Det er rart at denne planten blir assosiert med skogen (dryas betyr skognymfe) for det er ikke der vi først og fremst finner den. Den trives best der de fleste andre planter har store problemer med å klare seg, gjerne høyt til fjells, i Nord-Norge gjerne helt ned til havkanten. Den var en av de første plantene som koloniserte områder der isbreene trakk seg tilbake etter siste istid. Den reinrosa som er avbildet her vokste ved Gunnarsfjord på Nordkyn. Det er 23. juli og dette var et av de få eksemplarene som fremdeles blomstret.
Dette bildet viser et fluepapir fult av rundlurte døde fluer, fotografert i Skiippagurra i sommer. Det er ikke annet å si om det.
Jeg søkte etter fluer på internett og fant et dikt av den amerikanske poeten Emily Dickingson (1830 – 1886). Sammenstillingen av ei flue og en døende jeg-person er såpass bisarr og egentlig interessant at jeg gjengir det her, uten at det har noe annet til felles med bildet enn insektarten flue. Emily Dickingson skal ha vært et nokså spesielt menneske. Wikipedia har ei liste over hennes dikt med lenker videre til Wikisource der man kan lese diktene.
I heard a Fly buzz — when I died
(Emily Dickinson 1830 – 1886)
I heard a Fly buzz — when I died —
The Stillness in the Room
Was like the Stillness in the Air —
Between the Heaves of Storm —
The Eyes around — had wrung them dry —
And Breaths were gathering firm
For that last Onset — when the King
Be witnessed — in the Room —
I willed my Keepsakes — Signed away
What portion of me be
Assignable — and then it was
There interposed a Fly —
With Blue — uncertain — stumbling Buzz —
Between the light — and me —
And then the Windows failed — and then
I could not see to see —
Bildeserien er fra Tanahus i Finmark. Det er nå 46 år siden familien flyttet herfra, men alt ser nesten likt ut. Husene har fått verandaer, nye tak og ny maling. Noen småting er blitt borte. Men ellers ser det akkurat slik ut som det gjorde den gangen. Det føles som å gå på et museum der utstillingen er ens egen barndom.
Hadde det vært den gangen det kom helt ukjente folk som snoket rundt over alt og tok bilder hadde de garantert hatt hele barneflokken på Tanahus i hælene, og kanskje noen voksne også, med nysgjerrige spørsmål og undrende blikk. Nå straff vi kun en enslig mann som vi kom i prat med, og han var attpåtil innflytter sørfra. Ellers så vi ingen. Den gangen tilhørte dette militæret. Nå er bolighusene antakelig private og resten eid av Tana kommune. Sist vi var her var det en liten bedrift i kontorbygningen, men den virket forlatt nå.
Et så direkte møte med egen barndom virker sterkt. Det er følelsesladet og det får en til å tenke på hva som var og hva som siden har kommet til. Jeg er heldig som kan oppleve dette. Noe sterkere ankerpunkt finnes ikke i mitt liv. Ankerkjettingen ble kuttet i 1968, men ankret ligger igjen. Arnestedet for en flamme som nå har brent i snart 56 år. Hvor lenge brenner den, og hvorhen blafrer den siste flammetungen ut?
