Lyden av tilblivelsen av et bilde

Når man tar et bilde med et fotografiapparat har vel de færreste tenkt særlig på den lyden som lages i det bildet blir tatt. Og om man har tenkt på den er det vel helst fordi man har ønsket seg at kameraet skulle bråke litt mindre, at det hele bare var uønsket støy. Men denne lyden kan være interessant i seg selv (i hvert fall for sånne nerder som meg som ikke har hatt TV i flere tiår og har måttet finne på andre ting å bruke tiden til). Her følger 4 lydklipp der jeg har redusert avspillingshastigheten kraftig for at detaljer i lyden skal komme frem bedre (1/8 av opprinnelig hastighet, altså at ett sekund blir spilt av over 8 sekunder). Dette kan jamføres med å lage et makro-bilde der man ser detaljer i bildet som øyet ikke klarer å oppløse i det virkelige motivet. Man forstørrer bildet, og forstørrer lyden.

Lydklippene er fra fire forskjellige speilreflekskameraer  der introduksjonsåret spenner over nær 4 tiår: Nikon FE (1978), Pentax MX (1976), Pentax K7 (2009) og Pentax K3 (2013). De to første er filmkameraer. For de som er gamle nok til å ha brukt slike vet man at man måtte trekke frem filmen først og deretter ta bildet. Jeg har tatt med lyden av fremtrekket også. I disse to opptakene er det «raset» til slutt som er lyden da selve bildet blir tatt. Her hører man godt at det er mange ting som skal skje i løpet av relativt kort tid.

Nikon FE (manuelt/semi-automatisk kamera for 135 film fra 1978-1984)
 
Pentax MX (manuelt kamera for 135 film fra 1976-1985)
 
Pentax K7 (digitalt kamera fra 2009-2010)
 
Pentax K3 (digitalt kamera fra 2013, produseres fremdeles)

En grønn hardhaus

(lyden blir best med et par gode hodetelefoner)

Det er noen som har grønnere fingere enn andre. Og det er ikke meg, for jeg er en av de andre, og da ganske langt nede i enden av den lista. Det eneste jeg kan nærme meg en plante med uten at resultatet ender med katastrofe og død, altså for planten, er et fotografiapparat. Og heller ikke da blir resultatet alltid helt som ønsket. Men det er andre slike fingre her i nærheten, av de grønne altså. Og de fingrene, som sitter fast i Birgitta, klarer nå å få til det jeg trodde var umulig, å få planter til å blomstre ute om vinteren. Hvis noen hadde spurt meg for ti og et halvt år siden, altså før ryddepolitiet Birgitta flyttet inn, om en plante, altså et levende representant for planteriket, kunne blomstre midt på vinteren, i mørke, snø og kuldegrader, ja så hadde jeg nok tatt det som et tegn på at vedkommende som spurte var på god vei over i det hinsidige. Men her har jeg altså fått bevis for det motsatte slengt midt i fleisen: Julerosa blomstrer når den vil! Særlig midt på vinteren! De avbildede plantene har stått ute et par år nå (minst), og bildet er altså tatt i dag. De har blomstret lenge allerede, og vil nok fortsette med det hele vinteren til langt ut på våren. Til tross for min vantro. Og de har valgt dette helt selv. Altså ikke noe triksing med magiske lyspærer, mørketid laget av søppelsekker eller kunstig simulert mikroklima fra en bortgjemt fjellhylle øverst i Alpene (dette er en fjellplante). Akkurat nå er de stivfrosne i kuldegradene, bokstavelig talt (de knekker hvis jeg prøver å bøye de), men blir det en mildværsperiode våkner de opp og vokser litt videre. Kanskje en knopp spretter ut før den går i «dvale» igjen når det blir kaldt. Is, snø og kuldegrader skremmer ikke denne hardhausen fra soleiefamilien. En kul plante. Julerose.

Badesesongen slutt?

I dag måtte jeg hoppe meg gjennom cm-tykk is for å komme til vannet i Stampetjern. Dette tyder vel på at badesesongen er helt på tampen, hvis man da ikke blir barmhjertiget med litt mildvær fremover.

Det er ikke alltid like lett å ta bilder i mørket, særlig når det er bevegelige motiver. Badebildet er således et eksperiment. Det er satt sammen av to eksponeringer, en eksponering på 3 minutter med bare tjernet og baderåka jeg laget, og en på 2,5 minutter der jeg har hatt med meg ei lykt ut i vannet når jeg badet. Hvis jeg ikke hadde hatt med en lykt ville jeg forsvunnet helt i bildet med mindre jeg hadde stått stille under mesteparten av eksponeringen (ikke helt enkelt når man bader i isvann).

For bildet fra toppen av Farshatten har jeg brukt en annen variant, 5 dobbelteksponeringer som er lagt sammen (summert) i kameraet. Siden kameraet ikke selv kan måle lengre eksponeringer enn 30 sekunder (man kan bruke bulb-instillingen for lengere eksponeringer som i badebildet, men da må man måle tiden selv) kan man få lengre eksponeringstider ved å ta en serie av 30-sekunders eksponeringer og legge dem sammen, her altså 5 slike som gir en total eksponeringstid på 2,5 minutter.

2014-12-08-isbad-Stampetjern
Kveldsisbad i Stampetjern
2014-12-08_IMG5432-Ustikt-Farshatten
Utsikt fra Farshatten. Lysene bak åsen til venstre er fra Fetsund. Lysene til høyre helt i bakgrunnen er fra Rælingen.

En bortgjemt avkrok i interverset