Når man tar et bilde med et fotografiapparat har vel de færreste tenkt særlig på den lyden som lages i det bildet blir tatt. Og om man har tenkt på den er det vel helst fordi man har ønsket seg at kameraet skulle bråke litt mindre, at det hele bare var uønsket støy. Men denne lyden kan være interessant i seg selv (i hvert fall for sånne nerder som meg som ikke har hatt TV i flere tiår og har måttet finne på andre ting å bruke tiden til). Her følger 4 lydklipp der jeg har redusert avspillingshastigheten kraftig for at detaljer i lyden skal komme frem bedre (1/8 av opprinnelig hastighet, altså at ett sekund blir spilt av over 8 sekunder). Dette kan jamføres med å lage et makro-bilde der man ser detaljer i bildet som øyet ikke klarer å oppløse i det virkelige motivet. Man forstørrer bildet, og forstørrer lyden.

Lydklippene er fra fire forskjellige speilreflekskameraer  der introduksjonsåret spenner over nær 4 tiår: Nikon FE (1978), Pentax MX (1976), Pentax K7 (2009) og Pentax K3 (2013). De to første er filmkameraer. For de som er gamle nok til å ha brukt slike vet man at man måtte trekke frem filmen først og deretter ta bildet. Jeg har tatt med lyden av fremtrekket også. I disse to opptakene er det «raset» til slutt som er lyden da selve bildet blir tatt. Her hører man godt at det er mange ting som skal skje i løpet av relativt kort tid.

Det er noen som har grønnere fingere enn andre. Og det er ikke meg, for jeg er en av de andre, og da ganske langt nede i enden av den lista. Det eneste jeg kan nærme meg en plante med uten at resultatet ender med katastrofe og død, altså for planten, er et fotografiapparat. Og heller ikke da blir resultatet alltid helt som ønsket. Men det er andre slike fingre her i nærheten, av de grønne altså. Og de fingrene, som sitter fast i Birgitta, klarer nå å få til det jeg trodde var umulig, å få planter til å blomstre ute om vinteren. Hvis noen hadde spurt meg for ti og et halvt år siden, altså før ryddepolitiet Birgitta flyttet inn, om en plante, altså et levende representant for planteriket, kunne blomstre midt på vinteren, i mørke, snø og kuldegrader, ja så hadde jeg nok tatt det som et tegn på at vedkommende som spurte var på god vei over i det hinsidige. Men her har jeg altså fått bevis for det motsatte slengt midt i fleisen: Julerosa blomstrer når den vil! Særlig midt på vinteren! De avbildede plantene har stått ute et par år nå (minst), og bildet er altså tatt i dag. De har blomstret lenge allerede, og vil nok fortsette med det hele vinteren til langt ut på våren. Til tross for min vantro. Og de har valgt dette helt selv. Altså ikke noe triksing med magiske lyspærer, mørketid laget av søppelsekker eller kunstig simulert mikroklima fra en bortgjemt fjellhylle øverst i Alpene (dette er en fjellplante). Akkurat nå er de stivfrosne i kuldegradene, bokstavelig talt (de knekker hvis jeg prøver å bøye de), men blir det en mildværsperiode våkner de opp og vokser litt videre. Kanskje en knopp spretter ut før den går i «dvale» igjen når det blir kaldt. Is, snø og kuldegrader skremmer ikke denne hardhausen fra soleiefamilien. En kul plante. Julerose.