Våren, som altså etter min mening starter den 1. januar, er ikke avlyst selv om det har vært noen grå dager med sludd, vind og kulde. Tvert i mot skrider den fram med faste steg, om enn foreløpig med ganske sakte skritt. I dag oppdaget vi at Trollhasselen har satt blomster, og når vi titter rundt i bed og krukker er det små grønne ting som stikker hodene sine opp over bakkenivå allerede. Og vi er altså i Tæruddalen som ikke akkurat er det første stedet i Skedsmo ting pleier å blomstre. Fore noen er nok dette alt for tidlig, f. eks. tulipanene som neppe vil klare de 10 kuldegradene som er spådd til uka uten å bli pakket godt inn, mens andre altså finner seg vel til rette med blomstring i februar. Og den julerosa jeg har vist bilder av tidligere, den står fremdeles med knopper – under snøen.

Lukker man øynene en vakker vårdag og lytter til den sirlige sangen fra en grønnsisik, er det lett å drømme seg avsted til skyggen under et tre i langt sydligere strøk der det sitter en kanarifugl og kaster sine triller ut over et døsig landskap. Jeg har også hørt den kalles Nordens kanarifugl, og det er kanskje ikke så rart, for begge hører til finkefamilien og grønnsisiken ligner ikke så lite av utseende på kanarifuglen, eller egentlig kanariirisk som den heter når man snakker om den ville fuglen. Grønnsisiken er en av de fuglene som gir meg mest vårfornemmelse, og den synger gjerne helst på litt varme solrike dager på denne tiden av året. Dette opptaket ble gjort i går her i dalen (lørdag 21. februar 2015).

En gang for mange år siden, jeg tror det var på 80-tallet, hørte jeg en fuglesang som jeg overhode ikke klarte å plassere i det lille repertoaret av fuglesangstrofer jeg hadde lært meg å kjenne igjen. Jeg spurte en nabo og kollega om hva det er slags fugl som synger «skvibisk – skvibisk» (uttalt med grovslepen Finnmarksdialekt). Han kikket på meg met et uutgrunnelig blikk en kort stund før han svarte at «Du er en god fugleimitator du Frode», men nei, hva slags fugl som skulle synge sånn, det visste han ikke. Jeg skjønte jo at det lå en god porsjon sarkasme bak påstanden om fugleimitasjon, men jeg lot meg ikke affisere av dette. Jeg har siden lært mye mer om fuglesang og blant annet at kjøttmeisen kan synge nettopp slik, altså «skvibisk – skvibisk». I dette opptaket som er gjort her i dalen forrige lørdag (14. februar 2015) starter den ut med «skvibisk» for deretter å endre til den mer vanlige ti-ta ti-ta ti-ta… (ved 30 sekunder). Duringen som høres i bakgrunnen er en transformator i ei kraftmast. Avbryteren er dessverre låst med hengelås (noen vil vel kanskje si heldigvis).

Og jammen skifter kjøttmeisen strofe enda en gang ikke lenge etter (begge klippene er utdrag fra den samme lengre serien av strofer)