Vel, nå har det vel blomstret og sprettet ei god stund allerede, men en tittel må man jo sette, og vårsprett får jo ikke blitt feil. Det er sånn at inspirasjonen plutselig tok tak i meg og før jeg fikk roet meg ned igjen hadde jeg laget en filmsnutt og fire fotografier. Gåsungene er ikke i hagen. De står i stua.

Jeg slår et slag for å bruke ørene på denne tiden av året. Ørene er undervurdert som middel til kontakt med naturen og det som lever og er i den. Disse lydopptakene er alle gjort her hjemme i hagen.

Kattugla har sunget fra Tærudkampen flere dager i strekk nå. Å høre den er både spennende og litt nifst, mest fordi den bryter den ellers dørgende stille natten. Kattugla har også et lokkerop som nesten kan skremme buksevann på en voksen mann første gangen man hører det. I gamledager mente man den ropte «kle hvitt – kle hvitt» og at den varslet at noen skulle dø (likkledet er hvitt). I dette opptaket som er fra sent på kvelden sist onsdag er det imidlertid den mer uskyldige hukringen (sangen) vi hører: HOOOOooo – – – – – Oho-ho-ho-ho-ho-ho-hoooo. Klarer man å etterligne sangen vil man ofte få svar fra kattugla. I rette tida på våren kan den til og med bli hissig, antakelig fordi den tror du er en rival.

Bjørkefink, stillits, grønnfink, grønnsisik, bokfink, kjøttmeis, blåmeis, svartmeis, gulspurv med flere har holdt et svare leven på foringsplassen. De eter meg snart ut av huset. Men det blir liv omkring huset av det. Det er utrolig flott å sitte ute i hagen og bare følge med på hva de gjør, og ikke minst hva de sier. De fleste kjenner vel bjørkefinkens «ryyyyyth», men den sier mye mer. Hør bare her på den boblende pludringen denne bjørkefinken delte med meg nå på lørdag formiddag.

Og så rødstrupen som kan sitte og synge i timesvis ut over kvelden, like gjerne fra en kvist i hekken som høyt oppe fra toppen av ei gran. Rødstrupa fortsetter gjerne å synge lenge etter at alle de andre dagsangerne har sluttet, og er gjerne først oppe om morgenen også. Den kalles forresten også for tiurklokka, antakelig på grunn av den tikkende lyden den gjerne ytrer når den blir uroet, for eksempel av folk som er på vei til tiurleiken før natt blir til daggry. Den rødstrupa som vi hører på dette opptaket sang her i bakhagen i kveld, høyt oppe fra et tre. Noen «mikrofonlus» er det også der, som blåmeisen, skjæra og kjøttmeisen.

Og så en artig liten krabat, nemlig kjøttmeisen. Akkurat som blåmeisen kan kjøttmeisen lage veldig mange forskjellige lyder. I ettermiddag kom den med en variant som ikke akkurat er sjelden, men kanskje ikke fult så vanlig heller.

Bruk ørene ute i naturen, minst like mye som øynene. Det kan anbefales.