I år som i fjor, ja hvert år i mange år nå, avholdt Naturvernforbundet i Skedsmo sin årlig tur til Stilla i Skedsmo for å høre på nattsangere. Dette skjedde altså i går kveld fra kl. 21 og utover. Nattsangere er som ordet sier ganske enkelt fugler som først og fremst synger om natta. Og nede ved Stilla finnes det en del av disse. Guide for turen er fuglevennen og pensjonisten Finn Smedstad. Finn bodde i Skedsmo tidligere, men bor nå på Notodden. Han og kona har altså kommet helt hit til Skedsmo for å være guide for oss på denne turen. Og det er kanskje ikke så rart. For fuglevenner er det nemlig ofte en del snacks å få med seg fra Stilla. I år fikk vi med oss både myrsanger, rørsanger, vannrikse (som nok er godbiten for de som driver med fugletitting) og hovedattraksjonen for oss «vanlige»: nattergalen. Jeg vil påstå at det er noe vesentlig du ikke har fått med deg her i livet hvis du ikke har vært og hørt på denne unnselige fuglens nattlige sang. Den gjemmer seg så godt at du nokså sikkert ikke får se den, men den fortsetter gjerne å synge selv om du kommer temmelig nært, gjerne helt oppunder treet den sitter i. Opptaket av den i vidoen her er dårlig fordi den satt nokså langt unna der vi var på tur. Men det gjør ingen ting, for du må (bør!) uansett komme deg ned dit og høre på «the real thing». Nå ligger det også andre og bedre opptak på disse sidene hvis du leter, men jeg mener det virkelig: Det blir ikke det samme å lytte på et opptak Du må ta turen så sant du bor nær nok og har anledning. I hvert fall én gang i løpet av livet. Og selv om den gjerne starter å synge i 10-11-tida på kvelden, så dra gjerne mye senere på natta. Da er det minst andre lyder. Dra gjerne i 3-tida. Og den synger høyt og glassklart. Du hører den på mange hundre meters avstand (jeg selv har ved en anledning hørt den på bortimot to kilometers avstand). Gå rett mot der den sitter, og du får en kjempeopplevelse. Garantert!
Kattugle
Sånn like før midnatt hørte jeg ei kattugle som satt oppe på Tærudkampen. Dette er litt langt unna for lydopptak, så jeg tenkte at jeg kanskje kunne lokke den nærmere med å etterligne ropet dens. Jeg så gjorde – og det ble helt stille på åsen. Av erfaring vet jeg at dette kan bety at den fattet interesse og nå tar en runde for å finne inntrengeren. Etter en stund hørt jeg den mye lenger inne på åsen. Jeg tenkte at den nok tok feil av retningen og ropte et par ganger til etter den før jeg gav opp. Men etter ei lita stund begynte den å rope i skogen bak huset. Jeg vet ikke om det var den samme, men ei kattugle var det i hvert fall. En spennende fugl å høre når det ellers er helt nattestille. Og den bød ikke bare på den mest kjente hutringen. Sånn låt det:
Humleflue
I øyekroken ble jeg var en liten skapning med lang spiss snabel som fløy rundt i hagen, tydeligvis på jakt etter blomsternektar. Den var veldig opptatt av perleblomstene og svirret fra blomst til blomst som ble nøye undersøkt og tømt for nektar. Ikke ante jeg hva det var, men det så jo unektelig ut som en liten humle. Men den hadde altså denne lange snabelen og dessuten utrolig lange dinglende bein. Og den finmanøvrerte og hang like stille i lufta som den flinkeste blomsterflua. Altså ingen typisk humleoppførsel. Jeg sendte spørsmålet videre til «Spør en biolog» (et sted jeg kan anbefale på det varmeste) og fikk svar ikke lenge etterpå om at dette nok er en humleflueart, muligens stor humleflue.
Lyden var veldig svak (jeg hørte den ikke idet hele tatt), så i dette filmklippet har jeg forsterket den veldig. Det har selvsagt resultert i at all mulig slags støy også plukkes opp. Her er det nok kameraets bildestabilisator som står for mesteparten.
En interessant ting med stor humleflue (hvis det nå er det dette er) er at den legger egg i larvekammeret til en solitær sandbie-art. Når larven klekkes spiser den først opp pollenet som skulle være matforrådet til bielarven for deretter å spise opp selve larven. Ett eller annet sted i nærheten her er det altså muligens en sandbie som har fått robbet larvekammeret sitt i vinter.