Svarttrosten har vært her i en god stund og rødstrupa har jeg sett hoppe rundt her i noen dager. Rødstrupa har jeg endog fått høre i England for noen dager siden, men i dag fikk jeg høre dem synge her i dalen begge to for første gang i år (for min del altså). Og så klarte jeg å få lydopptak av dem. Særlig rødstrupa er veldig forsiktig her, nesten uhørbar på få meters avstand, og det var kun mulig å få et kort opptak ved at jeg la fra meg en liten lydopptaker ved buskene der jeg mente den gjemte seg, og så fjernet meg et stykke vekk. Svarttrosten tok jeg med parabolen i et skogholt. Her var det en god del støy fra både fly og biler.

Det blir jo som regel nokså uryddig opptak når man må gjøre dem sånn på direkten, men ved hjelp av litt redigering for å fjerne den verste støyen ble det i hvert fall godt gjenkjennelig. Slik ble det i hvert fall, rødstrupa først (sammen med noen pilfinker som skvaldrer litt innimellom) og så svarttrosten:

Stonehenge ligger i Wiltshire, ca. en halv times kjøring nordover fra Salisbury. Har man sjansen til det vil jeg anbefale å ta turen innom, om ikke for annet så for å se på det flotte landskapet disse steinene står i. Ganske visst er dette en skikkelig turistmagnet og man busses ut fra besøkssenteret til steinene som man må holde seg på behørig, dog ikke særlig lang avstand fra. Men synet av disse monumentale steinene og det å vite at de har stått der i tusenvis av år gjør at i hvert fall jeg føler meg koblet til tiden og historien på en måte jeg sjelden opplever ved å lese i en bok eller se et program på TV. Vi (som var en liten gjeng på 5 kursdeltakere) var der torsdag ettermiddag nå den 19. mars, rett før de stengte portene for flere besøkene (kl. 17), så vi opplevde ingen trengsel av noe slag. Vi kunne være der i de to timene fram til de stengte og fikk da med oss en flott solnedgang på kjøpet.

  De avbildede steinene er 4500 år gammel ingeniørkunst, for disse steinene er ikke bare noen gråstein som er stablet opp på høykant i en noenlunde orden. De store steinene, de største på mange titals tonn, ble fraktet til stedet og deretter nøye utformet ved hjelp av steinredskaper (hamret til med kuleformede steiner). De står på høykant i groper som er gravet ut i grunnen som er av kalkstein. Gropene er nøye tilpasset den enkelte steinen slik at høyden over bakken skulle bli riktig og at de skulle så stødig. De største steinene har blitt fraktet fra et sted rundt 30 km unna. Andre noe mindre steiner ble fraktet over mye lengre avstander. Toppsteinene (overliggerne) har groper som passer til tapper på toppen av søylesteinene, og endene av toppsteinene er tilpasset med not og fjær, begge teknikker brukt i tusener av år av trearbeidere over hele verden. Toppsteinene i den ytterste sirkelen er utformet med en svak bue, både på innsiden og utsiden, slik at steinene sammen danner buen i en sirkel.

Byggverket er utformet slik at det peker nøyaktig mot det stedet der sola går ned på den korteste dagen i året, altså ved vintersolverv, og markerer på den måten når året er slutt og et nytt år starter. Ut over det vet man egentlig ikke årsaken til at Stonehenge ble bygget. Det regnes for å være et tempel og det er funnet mange gravplasser i området, både i selve Stonehenge og i områdene rundt, også fra lang tid før disse steinene ble satt på plass. Det har også vært bygget andre strukturer her flere hundre år tidligere. Man regner med at Stonehenge mistet sin betydning rundt 1600 før Kristus siden ingen aktivitet er registrert etter dette.

Og så noe helt annet, for i Salisbury fikk jeg på fredag (20. mars) med meg den aller første rødstrupesangen jeg har hørt i år. Det gir vårfølelse det!

Hvordan kan man få sett en solformørkelse når det er overskyet? Det var spørsmålet jeg stillet meg selv siden det var akkurat slik det var når månen gled foran solen i går den 20. mars 2015, overskyet altså. Nå er ikke jeg særlig avhengig av å få med meg sånne konstellat-fenomener, men Birgitta er det. Hun er jo naturfaglærer, og siden hun hadde planlagt å presentere solformørkelsen for alle naturfagelevene sine, mens værgudene altså hadde helt andre planer den dagen (men bare tilsynelatende skulle det vise seg), så tenkte jeg at jeg kunne ta bilde av solformørkelsen fra der jeg befant meg i Salisbury slik at hun i det minste kunne vise frem et bilde av hvordan det skulle ha sett ut hvis skyene ikke hadde vært der. I Salisbury skulle det nemlig være fint vær under formørkelsen. Og selv om formørkelsen ikke der ville være like stor, så ville den være stor nok til at den ville blir veldig tydelig. Men så kom altså skyene dit også. En ting klarte imidlertid ikke værgudene å spolere for meg, nemlig variasjonen i lyset som ble skapt av solformørkelsen. Jeg måtte altså få et bilde av denne variasjonen. Jeg benket meg på hotellrommet, skrudde av alt lys slik at rommet kun  ble opplyst av lyset som kom gjennom vinduet på rommet. Så tok jeg to bilder av selve vinduet og området rundt vinduet. Resultatet sees nedenfor. Det ene bildet (opplagt det mørkeste) er tatt ved maksimum solformørkelse (ca. kl. 9:30 i Salisbury), mens det andre er tatt en halv time senere. Kameraets innstillinger er like i begge opptakene, så forskjellen i lysheten i bildene skyldes at lyset har endret seg mellom de to eksponeringene. Siden skydekket var konstant var altså eneste årsaken til variasjonen at månen gled foran solen.

Nå ble det til slutt slik at Birgitta og alle elevene på skolen fikk se formørkelsen allikevel. Skydekket sprakk nemlig opp like etter at formørkelsen hadde startet. Og alle de over 200 solformørkelsesbrillene Birgitta hadde kjøpt til elevene kom til nytte. Det er sånne opplevelser som får barn og unge mennesker til å ønske å lære mer om naturen og hvordan ting henger sammen, de som skal ta over etter oss andre om 20 år og bringe menneskeheten ett steg lenger enn vi kom. Og selv fikk jeg jo gjort et artig lite eksperiment.