Stikkordarkiv: Fuglesang

Tre vårlige improvisatorer

Vårens konsert er over oppvarmingsstadiet og godt inne i preludium. Her får vi en smak fra tre improvisatorer: stillitsen, gjerdesmetten og rødstrupa. Alle tre har sunget en stund allerede. Opptaket av stillitsen og gjerdesmetten er fra torsdag i forrige uke, og det av rødstrupa er fra i dag.

Stillitsen pleier å besøke fôringsplassen med ujevne mellomrom hele vinteren. Den kan gi mye lyd fra seg, særlig når det er flere stillitser til stede, for den er en kranglefant mot sine artsfrender rundt matfatet. Men sangen høres sjelden om vinteren. Men nå har den begynt å synge, og den synger vakkert og høres veldig glad ut der den fabulerer om ett eller annet og stadig gjentar seg selv. Sangen er vanskelig å beskrive med ord, men det er ikke mulig å ta feil av denne synes jeg. (Men obs! Det lurer seg inn ei rødstrupe der av og til)

Stillits

Det er ikke ofte jeg har sett gjerdesmetten på fôringsplassen min, men den holder til i skogholtet rett bak huset. Selv om mange trekker litt sydover om vinteren, til litt mildere klima ett eller annet sted i Vest-Europa er det mange som overvinter her hjemme i våre skoger. Og treffer du på den en vinterdag kan det godt hende den slipper ut en av sine vakre sangstrofer til hilsen. Den kan altså synge hele året, men det er først på våren at den virkelig våkner til liv og kan sitte og synge strofe etter strofe i lange tider. Hver strofe kan ved første «ørekast» høres like ut, men de varierer litt hele tiden. Av og til slår den til med en lang tirade på slutten som kan mangedoble lengden på strofa. Og det er utrolig at denne vesle fuglen med en kort stjert som peker rett til himmels, Norges nest minste fugl, bare litt større enn fuglekongen, kan fremføre så kraftige og glassklare triller:

Gjerdesmett

Rødstrupas sang er som de andre to også veldig vanskelig å beskrive med ord, men lett å kjenne igjen når man først har hørt den. Det er ingen som ligner, i hvert fall ikke som jeg vet om, og det er heller ingen som etterligner denne så man kunne ta feil. Rødstrupa synger ikke bare om våren, men det er kanskje først og fremst om våren man legger veldig godt merke til den. Den synger så annerledes enn alt annet vi har hørt hittil i år, så glassklart og med stor variasjon i strofene. I tillegg er den veldig tillitsfull og sitter gjerne helt åpenlyst på en gren i epletreet i hagen eller en gjerdestolpe og fremfører sitt budskap. Det høres mest ut som den forteller om hva den har opplevd siden sist, hva den gjorde i sitt vinterkvarter ved Middelhavets kyst eller hvor den nå tilbrakte den kalde årstiden. Hør bare på hva den har å si:

Rødstrupe

Visste du forresten at rødstrupa hører til fluesnapperfamilien?

Svartspett

Svartspetten er for meg en villmarksfugl, men nå ser det ut til at den ringer inn et revir i skogholtet bak huset her. I hvert fall flyr den rundt hver dag fra tre til tre og roper bak her. I dag fikk jeg se den ordentlig også, da den satte seg i ei bjørk 30 meter fra huset.

Svartspetten er stor, rundt halvmeteren fra nebb til stjert. Det er noe mystisk over framtoningen til en svartspett.

Dette lydklippet er også fra i dag. Først høres vår-ropet fra en grønnspett som også holder til her (kommer også en gang til senere ved 1:06). Deretter kommer fluktsangen til svartspetten: krru-krru-krru-krru-krru (gang nr. 2 høres også vingeslagene). Når den så setter seg roper den kiæææh — kiæææh — kiæææh… Dette er typisk vårsang for svartspetten

Grønnspett og svartspett

Svartspetten har også et rop som ligner på grønnspettens rop. Det krever litt trening å skille disse fra hverandre. Men de to ropene svartspetten har i dette lydklippet er den alene om. Svartspetten kalles også for Gjertrudsfuglen etter sagnet om Gjertrud som ikke klarte å bake ei lita nok lefse til Vårherre og Sankt Peter.

Våren skrider fram

Svarttrost

Våren stopper ikke opp selv om det kan bli litt nattekaldt innimellom. Disse lydopptakene fra bakhagen her i går viser at det er betydelig mer lyd i fuglene nå enn det var for en måned siden.

Her er et lydklipp med en trost som forsøker å huske hvordan det låt i fjor. Det er så lenge siden nå, og den husker ikke reint hvordan dette nå var. Det er jo mye annet i opptaket, blant annet pilfink (skvaldringen i forgrunnen), to (minst) andre svarttroster (huh — huh — huh..), et smattrende ekorn, ei skjære eller to som gir fra seg hese varsler, en blåmeis som ringer med den vesle sølvbella si: tji-si-si-si og en spettmeis mot slutten med sitt skarpe thui. Men i bakgrunnen der, der borte i buska, der sitter en svartrost og øver seg. Det høres ut som den er veldig langt unna, men den er rett der borte. Den synger veldig lavt, for seg selv, så ingen skal høre hvor rusten stemmen har blitt i løpet av vinteren (slik «øvesang» kalles gjerne for subsang):

Svarttrost

Gulspurven og bokfinken øver seg også på vårsangen. Gulspurven er ikke særlig sjenert av seg. Dessuten kan den jo telle til helt til syv, så den synger freidig ut 1-2-3-4-5-6-syyyyyv! Men nokså rusten i stemmen er den foreløpig. Bokfinken er litt mer sjenert av seg og pludrer litt forsiktig for seg selv borti et buskas. Den får liksom ikke til slutten med den rette svungen. Det skal jo være en kraftfylt og skarp avslutning, ikke bare no pludder som renner ut i luft og ingen ting:

Bokfink og gulspurv

Grønnfinken kalles av og til Nordens kanarifugl. Den har også veldig vakker sang når den virkelig setter i. Foreløpig er det stort sett rytinga som høres: ryyyyyt. Her slår den til med noen triller mot slutten også, for riktig å hylle våren. Den har her selskap med pilfink, skjære, kjøttmeis, blåmeis, svarttrost, spettmeis og en svartspett (og muligens en dompap, men det kan være spettmeisen det også):

Grønnfink

Og til slutt en hyllest til våren. Det er blåmeisen som står for den, og dette er på ingen måte subsang (ringdue i bakgrunnen):

Blåmeis