Alle innlegg av Frode

For en utsikt!

På vei ned fra Bukollen i dag støtte jeg på denne karen her. Eller kanskje det er ei dame, jeg vet ikke. Men han eller hun har i hvert fall en bolig med flott utsikt.

Svartspett som har bosatt seg i et hull i ei høy frittstående furu.

Jeg var som sagt på vei ned fra Bukollen. Bukollen strekker seg opp til 523 meter over havet, så det er flott utsikt derfra også.

Utsikten sydover Nittedal. I åsen på andre siden av dalen ser vi Varingskollen med skianlegget.

De fleste i Norge har vel et slags forhold til påsken, så en god beskrivelse av forholdene i dag er kanskje påskestemning? Flott vær var det i hvert fall. Men det kom noen skikkelig kalde vindkast av og til på toppen, så jeg trakk litt ned i terrenget for å lage meg litt varm mat, en slags brunsj siden jeg hoppet over frokosten. Stekt blodpudding og flesk — og godt med fett og strøsukker på. Og melk til drikke. Det kan neppe regnes som helsekost, men skikkelig god turmat er det, med mye energi. Og til kaffen var det selvfølgelig pepperkaker. Juleferien er jo ikke over på lenge ennå, i hvert fall ikke når man har status som Alltid Ferierende Person. Da varer den helt til påskeferien — eller var det vinterferien? Jeg går litt surr i alle disse feriegreiene…men samma det, bare man får dra på tur.

Nasjonalfugger’n

Gjermåa

Av og til i løpet av vinteren pleier jeg å kjøre opp til parkeringa på Kokstadvangen (Romeriksåsene) for derfra å rusle langs Gjermåa opp til Buvatnet på truger. Det er ikke lange turen, men det er kronglete, ulendt og mye kratt, så det tar tid. I tillegg må jeg bevege meg sakte og også stoppe ofte. Poenget med turen er nemlig å speide etter Norges nasjonalfugl, fossekallen. Den er ikke videre lett å få øye på siden den er svartbrun og kritthvit, nøyaktig de samme fargene som vannet, steinene og snøen. Hvis man får øye på den er det gjerne fordi den løper avgåde over snøen, eller fordi den står på en stein i elva og knikser eller neier så det hvite brystfeltet signaliserer hvor den er. Slike bevegelser ser man lettest hvis man selv står i ro med blikket hvilende i ro nedover eller oppover elva slik at øyet lett oppfatter bevegelser. Er man heldig kan man også høre at den er i nærheten. Den pleier nemlig ofte å komme med kontaktlyder når den flyr.

Hvordan skal man få øye på en liten svartbrun og hvit fugl som bader uti elva her da?
Hvis man skal lete etter fossekall er det en ting som er rimelig sikkert, og det er at den oppholder seg der det er åpent vann, og helst god strøm i vannet.
Fossekallen kan godt dykke ned i her om det er mat å finne der.
På nedsiden av demningen i sydenden av Buvatnet

Jeg gikk helt opp til Buvatnet uten å se så mye som ei fjær av en fossekall. Men det er jo dette som gjør en sånn tur spennende. Får man se en fossekall, eller får man ikke se en fossekall? Turens høydepunkt (foruten å få se en fossekall da) er jo å sette seg ned og fyre opp et lite bål (i en kvistbrenner her) og lage seg litt varm mat.

Pølser og flesk
Og kaffe selvsagt, Blå Java kokt på ekte Gjermåvann.
Når man sitter der ved elvebredden i vinterskogen med kaffe og pepperkaker kommer jo tankene litt på gli. Det er tirsdag og klokka er nå 15:40. Om 5 minutter kan de tidligere (og veldig trivelige!) kollegaene mine kjøre hjem fra jobb i kø. Og om en time eller to lage seg middag før de etter hvert setter seg i sofaen for å se på dagsrevyen eller en annen såpeopera foran TV’n. Burde jeg egentlig være misunnelig? i hvert fall litt? En ørliten misunnelsestanke i det mørkeste hjørnet av bakhodet? Nei, jeg får det ikke til, selv om jeg prøver hardt. Dessuten har jeg jo ikke TV da. Jeg har ikke hatt TV siden 1985. Så da får jeg nok bare ta til takke med å sitte her og drikke kaffe og spise pepperkaker mens blåtimen sakte senker seg over skogen og meg. Jeg slipper unna køen også.

Men hør da! Er det ikke fossekallen? I det jeg bryter leiren for å starte på hjemturen får jeg høre en velkjent kvitring fra noe som fyker forbi meg i full fart i lufta. Det er fossekallen jo! Og i det jeg snur meg ser jeg rumpa på den der den muntert flyr nedover elva i lav høyde over vannet. Hmmm…jeg hadde jo egentlig tenkt å gå traktorveien tilbake siden det tar bare en brøkdel av tida, men dette ble for fristende. Jo, jeg tar samme veien tilbake. Kanskje er jeg heldig og får se den.

Der nede svømmer og dykker den i stryket. Du kan ikke se den på bildet, for du ser ikke bevegelsene dens, og fargene dens gjør at den glir i ett med omgivelsene.

Og jammen fikke jeg øye på den. Etter en halvtimes spaning fikk jeg se noe som beveget seg mellom steinene i stryket. Etter hvert klarte jeg å komme nærmere innpå, og på det nærmeste var jeg bare fem meter unna.

Her er den lett å få øye på i det den løper bortover snøen.
Etter hvert kommer jeg ganske nært innpå og kan studere den der den vekselvis dykker etter mat og hopper opp på iskanten for å spise eller speide.
En liten hardhaus av en isbader det her. Her er det nok 0 grader i vannet.
Vår vannet er så grunt som her går fossekallen på bunnen mens den hele tiden dukker hodet under overflata og speider etter småkryp som den kan sette til livs. I dypere og mer strømmende vann vil den dykke og bruke vingene til å «fly» avgårde under vann. Den pleier også ofte å svømme fram og tilbake på overflata mellom dykkene.
Nasjonalfugger’n!