En av de fine sidene med å benytte telt og å ikke ha særlig stramme planer er at man kan bråstoppe når man ser et kult sted å overnatte. Det eneste kravet jeg har er at det ikke må være særlig langt å gå fra der sykkelen kan parkeres. Oppakningen på sykkelen er ikke særlig praktisk anlagt for bæring. I tillegg blir det fort mye tid som går med hvis man skal begynne å lete etter teltplasser som man ikke kan se fra veien. Da må man jo stanse og begynne å vade rundt i terrenget i full MC-mundur. Ikke særlig praktisk med andre ord.

Denne overnattingsplassen så jeg i øyekroken i det jeg suste forbi. Jeg snudde for å sjekke og fant denne plassen. Selve teltplassen er ikke mye å skryte av, men omgivelsene byr på ei lita elv med store svaberg langs elva.

Jeg er nå på km 7375.

5563 kilometer har Vulcanen rullet før jeg vender nesa hjemover igjen. De rundt 30 fergene vi har reist med kommer i tillegg. Vendepunktet var i Passvik hvor jeg har besøkt niesa og x-svigerinna mi og familie og venner av dem på hytta deres der. Det ble en tur til Grense Jakobselv og til den norsk-finsk-russiske treriksrøysa også i løpet av oppholdet. Derfra reiste jeg i formiddag og har nå lagt meg til i telt i Finnvika like ved Hamningberg. På vei hit var jeg innom Vardø og har dermed vært innom Norges østligste punkt. Så nå har jeg alle fire: sydligste, vestligste, nordligste og østligste punkt på fastlandet på en og samme tur. I morgen bærer det til Tana og deretter videre over Karasjok og Finnmarksvidda til Alta og videre sydover.

Jeg satt og bladde gjennom bildene jeg har tatt – og ka fant jeg ikke ut??? Visste æ ikke kor æ hadde vært? Jeg har jo alltid sagt at jeg er født i Finnmark og har ikke vært å Nordkapp, og ikke skal jeg dit heller. Nordkapp ligger jo på ei øy og man må kjøre gjennom en tunnel med godt og vel 200 meter med torsk og hyse, fersk sei og lever over hodet for å komme dit. Det nordligste punktet på det norske og europeiske fastland ligger jo på Nordkyn, ikke på Nordkapp. Og for å belyse enda mer hvor løgnaktig markedsføring dette er, så er det ikke Nordkapp som er det nordligste punktet på Magerøya heller. Det er nemmelig Knivskjelodden som ligger 4,5 km lenger nord som er nordligst. Men skal vi nå først begynne å telle med øyer, skjær og steiner ute i sjøen, så er det jo Rossøya på Svalbard som er nordligste punktet i kongeriket. Så Nordkapp er hverken fugl eller fisk. Det nordkapp derimot er helt sikkert er ei gedigen klappfelle for turrister. Og siden jeg er turrist ble jeg geleidet rett inn i fella. Dette er Nordkapp, bare så du vet hva du går til om du er på vei hit:

…og dette:

Det nordligste punktet på fastlandet, enten det gjelder Norge eller hele Europa, det er Kinnarodden. Å komme seg dit innebærer cirka to og ei halv mil fottur, så akkurat dit tenkte jeg meg ikke. Men litt nord for Gamvik har du Slettnes, og der står verdens nordligste fastlandsfyr (automatisert i 2005). Det ligger noe over en kilometer lenger syd en Kinnarodden.

Her kan du faktisk overnatte for en fornuftig pris (1000 kr), med eget rom med sengeklær og håndklær, og felles sanitæranlegg med ordentlig dusj og toalett, felles kjøkken med komfyr, kaffetrakter, vannkoker, mikrobølgeovn, kjøleskap m.m, stue med fjernsyn og ikke minst en flott natur (naturreservat) med mye fugleliv og havet tett innpå.

Havet var faktisk så nært at jeg tok meg et forfriskende havbad. For her er det ikke sjøen du er ved. Det er selveste storhavet. Barentshavet. Eller Austhavet som det også heter på disse kanter. Her er det Nordpolen som er neste stopp om du legger på svøm utover. Og bor du her og treffer verten er det mulig å få komme seg opp i fyrtårnet også, 39 meter opp i lufta. Ei vanvittig flott utsikt. Nordkapp kan bare gå og legge seg.

Her er også spor etter bosetninger flere tusen år før Kristus, så mye interessant også for den historisk interesserte. For min del har jeg funnet forslekt her oppe til så langt tilbake som jeg har funnet kilder, og det er til godt med på 1600-tallet. Folk bodde da lenger øst på Nordkyn, på det som heter Omgang. Der er det bare villmark nå.

Akkurat nå sitter jeg på verandaen til broderen. Den henger på veggen på huset hans på Tanahus i Tana. Det er faktisk barndomshjemmet mitt. Sist jeg var inne i dette huset var sommeren 1968, for 55 år siden. Og for å komme hit har jeg i følge kilometertelleren kjørt 4977 km. Og så kommer fergene i tillegg, minst 28 stykker, så kanskje flere. Jeg har mistet litt tellinga.