Tårnet på Elgheia

Det er såpass lenge siden sist jeg var på Elgheia at jeg måtte ta en tur for å se om det fremdeles står. Og det gjør det. Det er ikke for de veldig høyderedde å klatre opp, for det oppleves temmelig luftig og spinkelt, spesielt fordi hele konstruksjonen består av relativt spinkle profiler av jern. Trappene opp kan vel egentlig best karakteriseres som stiger. Hvert trinn består av to jernstenger som er et par cm tykke. Men tårnet skal være trygt. De har vært underkastet en inspeksjon og ble funnet forsvarlig å klatre opp i, og det er altså over 80 år siden det ble bygget.

Spinkelt, men trygt.
Velkommen ombord
Hvem sitt ansvar skulle det ellers være hvis det ikke var ens eget? Man blir jo ikke tvunget til å klatre opp stigene heller.
På toppen er det ei hytte. Ikke helt nyoppusset akkurat, men lunt og godt for vind og vær da.
Alle fasiliteter, bortsett fra seng da, men det er plass til en person på gulvet om man vil overnatte. Og skal du på du må du karre deg helt ned til bakken og bort til utedoen i skogen. Kan godt tenke meg det er en naturopplevelse man helst vil glemme hvis det er kuling og sludd…
Fin plattform rundt tårnet gir utsikt i alle retninger når man går rundt.
Her ovenfra ser man utrolig langt i alle retninger.

Bli med på en tur opp i tårnet’
Jeg har en drøm om å overnatte i tårnet en kald og stjerneklar høstnatt, helst med nymåne så det blir skikkelig mørkt.

Farvel til dagen.

Hjemkommet fra en overnatting i telt fant jeg ut at været var så fint at jeg ville ha en kveldstur opp på Rundkollen for å se på solnedgangen i stedet for å parkere hjemme i stua. Det tar i underkant av en time å gå de 400 høydemeterne opp fra Nittedal jordstasjon, men utsikten er så fin der oppe at den alene er verdt turen. Når man så får en solnedgang i tillegg, eller soloppgang som jeg fikk forrige helg, så er det umulig å tenke at det skulle være i nærheten av like fint å sitte hjemme i stua, selv om det er helt greit det også.

Vel kommet opp er det ennå en god stund til solnedgangen.
Det er fint å studere landskapet i det hele tiden skiftende lyset.

Etter å ha sett meg mett på utsikten var meningen å sette seg ned mot solnedgangen og koke kaffe. Jeg hadde fått med meg alt, bortsett fra kaffekjelen. Vel, det var bare å pakke sakene ned i sekken igjen og heller nytte tiden til å se på steder jeg ikke har vært før på Rundkollen. Og jammen var det bra jeg glemte kaffekjelen, for jeg fant et sted med en aldeles nydelig utsikt mot solnedgangen. Ingen trær og busker i veien, bare skog, daler og blåner hele veien bort til sola.

Et sted på Rundkollen jeg ikke har vært før. Dette er det beste utsiktspunktet mot vest som jeg vet om der oppe nå, rett inn i solnedgangen.
En solnedgang er følelsesladet. Den vekker både savn og minner. Et farvel til dagen.

Jeg fant en soloppgang

Soloppganger er mye sjeldnere enn solnedganger, i hvert fall hvis jeg skal telle de jeg har sett. Så når yr viste seg fra godsiden, så bestemte jeg meg for at nå, nå var det på tide å sjekke ut om jeg ikke kunne få øye på en soloppgang i morgentimene i dag. Motorsykkelen ble behørig pakket med ryggsekk og diverse før jeg la meg, så jeg skulle slippe å stresse for å komme meg av gårde i tide. Bare å få på seg tøyet, hive i seg en kopp kaffe og hoppe opp på sykker’n og suse av gårde. Inn i soloppgangen. Etter kanskje 2 timers søvn (måtte jo bare lese litt og høre på en podkast først) sto jeg opp klokka halv fire. Ute høljeregnet det, men yr viste med tydelige tegn at det var klart og fint vær, så da var nok det hele bare et synsbedrag, selv om det faktisk føltes litt som ekte regn når jeg sto der og så opp på den mørke himmelen. Det er nok bare for mørkt til at jeg ser stjernene tenkte jeg, og ganske riktig, før jeg startet opp sykker’n var synsbedraget fordampet og etter en halvtimes kjøring og en times gange i oppoverbakke var jeg på plass på toppen av Rundkollen i Romeriksåsene. Her har man veldig god utsikt, så hvis sola sto opp, så skulle det mye til at jeg ikke klarte å få øye på den. Jeg satte meg til å vente mens fullmånen gikk ned bak ryggen min, og til sist kom sola snikende opp i øst. Riktignok prøvde den å snike seg opp bak noen skyer, men jeg fikk øye på den i et hull i skydekket og kunne nyte en nydelig soloppgang over et vakkert skoglandskap til matpakken og kakaokoppen. Til slutt ble det også tid til å ta igjen tre av de timene med søvn jeg ikke fikk tid til i natt, liggende på et liggeunderlag inne i fjellduken. Og jammen ble det tid til et kaffekok også før jeg snudde nesa nedover mot sykker’n og hjemmveien igjen.

Fullmånen på vei ned i vest
Her later jeg selvsagt bare som jeg sover, for jeg aner ikke hvordan jeg skal få tatt bilder i søvne, men sånn sov jeg altså i tre timer.

En bortgjemt avkrok i interverset