Vi hadde vært på Røros og besøkt Olavsgruva da vi bestemte oss for å kjøre over Grådalen tilbake til Tufsingdalen hvor vi bodde. Midt oppå fjellet tok hjul-lysten overhånd. Jeg hoppet ut av bilen og ba Birgitta ta rattet mens jeg selv tok hjulet og la i vei. Nær 10 km ble det før jeg var tilbake i bilen. Å «fly» over fjellet på et hjul langs en humpete grusvei i trippel gangfart mens man kjenner alle fjelluktene, hører fuglene synge, vinden suse og fjellelva klukke er en fin og helt annerledes måte å være på tur på. Jeg har jo «hjulet» på skogsbilveier her omkring, men det er enda finere å være på fjellet med den vide utsikten med topper, daler og heier, lyng, mose og fjellbjørk.

Når vi er i Tufsingdalen, enten det er på fisketur, jakt eller bare en ukes avslapningstur, leier vi oss alltid inn hos Liv og Torvid på Larsgården. Her føler vi oss alltid velkommen, og selv om gårdens beboere alltid har mye å gjøre er atmosfæren særdeles avslappet. Jeg tror man skal lete lenge etter like trivelige husverter.

Jeg har selvsagt saumfart Internett etter hjultips og -råd både før og etter at jeg kjøpte  Hjulet. Det var en ting som veldig mange syntes å være veldig opptatt av — nemlig noe de kalte «face plant». Selv om mange kanskje akkurat nå for tiden mener noe helt annet, så har jeg det enda såpass ryddig der oppe i hodet at jeg fort skjønte hva disse to ordene sikter til, men ut over det har jeg ikke tenk noe særlig videre over det før jeg i dag plutselig, og dessuten nokså overrasket fikk stifte nærmere bekjentskap med betydningen og konsekvensen av en «face plant».

Hvorfor det skjedde aner jeg foreløpig ikke, men jeg har to hypoteser. Den ene hypotesen går ut på at batteriene i Hjulet gikk tomme for strøm og Hjulet slo seg helt av. Det lar seg nemlig ikke slå på igjen. Det andre hypotesen er at sikringen har gått. Begge disse hypotesene har samme konsekvens — nemlig at Hjulet ikke lenger balanserer seg selv (og følgelig også den som står oppå) i kjøreretningen. Å balansere seg selv framover/bakover er egentlig det eneste Hjulet driver med, og det er det faktisk veldig god på. Sideveis må sjåføren balansere seg selv ved hjelp av styring, akkurat som når man sykler. Dette går etter hvert helt automatisk uten at man trenger å tenke på det.

Når strømmen blir borte samtidig med at man er på vei oppover en veldig bratt bakke, noe jeg altså var (en bratt bakke i en rulleskibane, de færreste ville funnet på å kjøre bil opp en så bratt bakke), så kan man jo enkelt tenke seg hvordan det videre forløpet vil arte seg. Plutselig står jeg altså på et hjul som ruller fritt. I tillegg er jeg noe framoverbøyd fordi jeg prøver å presse hjulet til å frakte meg oppover (noe det også klarer, til og med med en viss fart, 15 -20 km/t). Hjulet vil da selvsagt på grunn av alt fettet som er lastet oppå det søke å trille nedover, altså her bakover, og det fort…veldig fort (jeg er ganske tung). Det vil da dra med seg beina mine som står på hjulet, altså også disse bakover. Alt fettet lenger opp er på vei framover i 15-20 km/t. Beina er på vei bakover, i sikkert like stor fart. Newtons lover er vanskelig å omgå i en sånn situasjon og «face plant» er faktisk en ganske god beskrivelse av det som skjer i neste øyeblikk. Nei, det er det ikke. Ikke ganske god. Det er en veldig god beskrivelse. Det tar faktisk bare brøkdelen av et sekund (1/10? 1/100?) før fjeset plantes i asfalten — hardt.

Det er akkurat som å være guttunge igjen, den gangen sånt skjedde ganske ofte. Og overleppa er på vei opp kjenner jeg. Ja, ja, det er i sånne stunder at man kjenner best at man er til, og det er en positiv følelse. Så får vi se om hjulet lar seg slå på igjen når det er fulladet. Ønsk meg lykke til, for det kommer sikkert flere «face plants»! dB-D

Face plant repaired. Ready for new tussles. Plasterisk kirurgi utført av Birgitta.