Nå trenger jeg en furtepils — nå trenger jeg vírkelig en furtepils 🙁 I dag skiltes Vulcan og jeg for å ikke se hverandre igjen før på den andre siden av vinteren. I 9269 km har jeg kost meg på ryggen av Vulcan denne sommeren. Nå gråter jo sikkert ikke hun sin modige bensin for å slippe å ha langt over 100 kg slengende rundt i sadelen i flere måneder, men…

På den andre siden så passet det jo fint å runde 12000 akkurat nå, for det er akkurat så langt at hun fortjener — og sikkert trenger — å bli påspandert en skikkelig service. Så blir hun vel i god form til mange nye hyggestunder neste sommer.

Vinteren er bålsesong nr. 1, både fordi det er trivelig med et bål når det er halvmørkt, kaldt og hustrig og fordi det da også er godt å innta noe varmt. I dag ble det bålstekte sveler med smør og bringebærsyltetøy eller honning – og kaffe selvfølgelig. Det er bare å anbefale. Oppskrifta for sveler kan se slik ut (den er så enkel at jeg faktisk kan den utenat):

2 egg
1 dl sukker
4 dl kefir (kulturmelk gjør samme nytta)
4 dl hvetemel
1 teskje natron
1/4 teskje hornsalt
1/4 teskje salt

Egg og sukker piskes til eggedosis. De tørre varene blandes så vekselvis i eggedosisen med kefirmelka. Stekes på ikke for sterk varme til de er lysegule (…men blir de brente går de nok ned på høykant de også)

Håper det smaker — og god tur! 🙂

Endelig! Trærne er pyntet med snø mens skogens sommerfarger ennå skinner litt igjennom. Den første dagen skogen er pyntet med snø er den vakreste av alle vinterdagene på denne siden av midtvinteren.

Det første vinterbålet. Kaffen er snart kokt. Kvikklunsjen ligger klar i sekken.   

Flaggspetten er hektisk opptatt med å få i seg mest mulig konglefrø i løpet av den korte vinterdagen. Spettesmia sitter gjerne høyt oppe i ei tørrfuru som her. Flaggspetten er som regel lettest å få se vinterstid. Det er veldig vanlig å treffe på den på og rundt kollene i barskogen hele vinteren. Den skarpe varsellyden er som regel det første tegnet.

Vinterkunst.