Langs veien opp til Rovolsvarden passerer man et hogstfelt. Det er ikke mange hogstfelt jeg har sett som jeg liker, men dette var litt spesielt. Det avdekket nemlig en utrolig utsikt ut over Romerikssletta/Gardermosletta mot øst. Sist jeg var her var det halvmørkt og tåka lå tett over hele sletta. Opp og ned av tåkehavet poppet det flygende lyskuler — flyene som landet og tok av fra Gardermoen. Nå (lørdag) var det klarvær. Hvor langt man kan se her aner jeg ikke, men det er langt. Bildet er et 180-graders panorama, så i venstre og høyre billedkant ser man egentlig rett til siden. Det betyr at man får inntrykk av en mer sammentrykket utsikt på bildet. I virkeligheten dekker den altså hele synsfeltet og vel så det. Klikk på bildet for å få det større, ellers ser du jo ingen ting.

Turen med min bedre halvdel – Birgitta – gikk rundt hele Raudfjell/Rovolsvarden-åsen, opp veien i øst, via stier i nord og ned veien fra Gimilen i vest. Det ble for mørkt til å ta bilder etter hvert, men det ble et bilde på toppen av Rovolsvarden der vi nøt kaffen og nistepakka til det flotte restlyset fra solnedgangen.

Overnattingstur

Underveis i turen ovenfor fikk jeg beskjed fra en annen kar — Håkon (han også, det er minst tre av dem…) om at han ville prøve å sove ute i Romeriksåsen i telt — om jeg ville være med? En slik anledning vil man selvsagt nødig la gå i fra seg, så etter at rundturen var ferdig var det hjem og slenge i seg noen pølser til en slags middag, pakke sekken i en fei og komme seg til skogs igjen. Stedet han hadde valgt seg ut lå like ved Prestfossen i Buvatnet og dit kom jeg fram i 9-tida om kvelden. Da var det bekmørkt og helt stjerneklart. Akkurat så fint som det er mulig å få det på en vinterlig overnattingstur. Bålkosen varte til halv-to-tida på natta før vi krøp i soveposene, Håkon i et lite telt, jeg under en presenning. Bildet her er tatt ved frokost-lunsj-eller-noe-sånt-tiden dagen etter, altså i dag søndag. Da var det tåke, rått og grått — og varmen fra frokostbålet gjorde godt. Flere som vil ha meg med på overnattingstur?

…og en solnedgang

Jeg må selvfølgelig ha med en solnedgang nå også. Det kan aldri bli for mange av dem…eller? Dette er fra torsdagen på veien opp mot Gimilen (fredag gikk jeg til Bekkestua og Vestre Buvatnet, men da hadde jeg ikke med noe å ta bilder med — heldigvis kan man kanskje si, for det var flott solnedgang da også og det temaet begynner nå å bli oppbrukt).

Det er ikke bare negativt med korte dager og mørketid. Jeg forsøker riktignok å få mest mulig ut av den lyse delen av dagen ved å møte opp på jobb klokka seks og gå klokka halv tre. Da kan jeg være ute i skogen en gang mellom tre og fire alt etter hvor jeg drar. Og siden sola går ned i dette tidsrommet (den strekker seg vel til fem på fire nå tror jeg) så får jeg mange solnedganger — så sant det er nogenlunde klart da. Og når man kanskje ikke er ute av skogen før i halvseks-syv-tida får man også med seg stjernehimmelen, og månen alt etter hvilket kvarter den står i. Her er to bilder fra dagens solnedgang. Det første er tatt på vei opp mot Rovolsvarden på Romeriksåsen, det andre fra toppen av Rovolsvarden. Det blir lite lys for å ta bilder med mobiltelefon, særlig for det siste, men stemningen er vel der, eller?

De to neste bildene er fra i går og i forgårs, altså henholdsvis tirsdag og mandag (siden det jo er onsdag i dag). Begge er fra Buvatnet. I går var det ikke særlig klart, og eneste glippa av bar himmel var mot nord. Her har jeg altså stått på demningen og sett nordover. Det neste er tatt over Buvatnet fra Prestfoss mot solnedgangen en god halvtime etter at sola var gått ned. Etterpå kom stjernehimmelen fram, med Karlsvogna,. Orions belte, Aftenstjernen, Mars og hele resten av hurven (alle de som jeg ikke kan navnene på 🙂 ).

Østmarka er den desidert fineste av de delene av Oslo-marka som jeg kjenner til. Her er det mange perler. Borgjemte daler og tjern, topper med vid utsikt. Villmark. Østmarka er lett å gå seg bort i. De fleste som ferdes i disse skogene har nok også fått erfare akkurat det. Man må ha med seg kart og kompass, eller GPS som jeg foretrekker da. Jeg er jo tross alt ingeniør.

Turen i dag startet ved Myrdammen, en flott bade- og fiskeplass om sommeren, skøyter og isfiske om vinteren. Herfra gikk vi opp til Tjuvstuåsen, en av de flotteste utsiktspumnktene i Øsmarka med utsikt østover mot Glomma og Øyeren. Deretter gikk vi videre sydover mot Dropla, og da fulgte vi ikke stien, men gikk i bunnen av dalen til vi kom inn på stien igjen ved dalmunningen. Fra Dropla til Aurtjern hvor vi stelte til bål og koste oss med kaffe og bålsvidde brunostskiver. Aurtjern er veldig bortgjemt, og selv om det går tydelig sti dit er det svært sjelden jeg har gått på folk der. Mang en vinternatt har jeg før overnattet ved Aurtjern under en enkel gapahuk av presenning. Og om våren er det flott å gå inn her for å høre på trostesang. Og apropos fuglesang. I det vi paket sekkene for å dra tilbake begynte spurveugla på sin monotone sang: huut — huut — huut — huut — huut. Sånt gir stemning…

Tjuvstuåsen

 

Aurtjern