Jeg pleier å hevde at våren begynner rundt 1. januar. Fra da av — og kanskje til og med litt tidligere — kan man, om man følger godt med, observere en utvikling i naturen. Farten er veldig liten til å begynne med, men hele tiden akselererende. Det blir lysere. Knopper begynner å bugne på mange planter. Kjøttmeisen og blåmeisen kan finne på å slå ei strofe eller to på solfylte dager. Det er ingen vårsang akkurat, men formodentlig synger de i ren fryd over å kunne sitte i solskinnet og slappe litt av fra hutringen og frysingen og kanskje til og med i spent forventning om tiden som venter framom dem. Etter hvert kommer flere til: dompaper, pilfinker, spettmeiser, grønnfinker, sisiker, stilitser, grå- og svarttrost, gulspurver og bokfinker. Og skjæra. Du synes kanskje skjæra synger grufullt? Da skal du høre godt etter neste gang den sitter på ei grein og pludrer lavmælt for seg selv i vårsola. Du vil bli forbauset over alle de rare lydene den lager. Og så flaggspetten da. Den starter gjerne med sine første forsiktige trommevirvler tidlig en solfylt morgen mens det ennå er vinter for mange. Mange vil nok mene at januar og februar ikke kan regnes til vårmånedene, og noen mener sikkert at alt helt fram til vårjevndøgn helt opplagt er vinter. Men nå er det i hvert fall ingen tvil lenger, selv for den mest forfrosne frysepinn. Våren skrider fram i full eksplosjon. Man kan merke forskjell fra dag til dag, ja endog fra den ene timen til den andre enkelte dager – som i går, søndag, da det slo til med rent sommervær. Sanglerka har også allerede begynt å synge. Antakelig ligger en og annen meis på egg også. Så hvis du enda ikke har oppdaget at våren er i gang må du skynde deg ut nå, midt i våreksplosjonen. Kom i vårstemning! Syng med fuglene!
Rundkollen
Med den varmen vi fikk i går ble turen opp til Rundkollen på Romeriksåsen den rene påsketuren. Det var så varmt at jeg gikk i bar overkropp på turen opp og ned. På toppen blåste det ganske mye, men det var mest for å unngå å bli solbrent at jeg tok på meg skjorta.