Nå haster det med å oppleve våren

Den første blåveisen har nå sprunget ut i full blomst i hagen.

Jeg pleier å hevde at våren begynner rundt 1. januar. Fra da av — og kanskje til og med litt tidligere — kan man, om man følger godt med, observere en utvikling i naturen. Farten er veldig liten til å begynne med, men hele tiden akselererende. Det blir lysere. Knopper begynner å bugne på mange planter. Kjøttmeisen og blåmeisen kan finne på å slå ei strofe eller to på solfylte dager. Det er ingen vårsang akkurat, men formodentlig synger de i ren fryd over å kunne sitte i solskinnet og slappe litt av fra hutringen og frysingen og kanskje til og med i spent forventning om tiden som venter framom dem. Etter hvert kommer flere til: dompaper, pilfinker, spettmeiser, grønnfinker, sisiker, stilitser, grå- og svarttrost, gulspurver og bokfinker. Og skjæra. Du synes kanskje skjæra synger grufullt? Da skal du høre godt etter neste gang den sitter på ei grein og pludrer lavmælt for seg selv i vårsola. Du vil bli forbauset over alle de rare lydene den lager. Og så flaggspetten da. Den starter gjerne med sine første forsiktige trommevirvler tidlig en solfylt morgen mens det ennå er vinter for mange. Mange vil nok mene at januar og februar ikke kan regnes til vårmånedene, og noen mener sikkert at alt helt fram til vårjevndøgn helt opplagt er vinter. Men nå er det i hvert fall ingen tvil lenger, selv for den mest forfrosne frysepinn. Våren skrider fram i full eksplosjon. Man kan merke forskjell fra dag til dag, ja endog fra den ene timen til den andre enkelte dager – som i går, søndag, da det slo til med rent sommervær. Sanglerka har også allerede begynt å synge. Antakelig ligger en og annen meis på egg også. Så hvis du enda ikke har oppdaget at våren er i gang må du skynde deg ut nå, midt i våreksplosjonen. Kom i vårstemning! Syng med fuglene!

Det er vel snart 14 dager siden snøklokkene viste fram sine første knopper i hagen her.

Rundkollen

Med den varmen vi fikk i går ble turen opp til Rundkollen på Romeriksåsen den rene påsketuren. Det var så varmt at jeg gikk i bar overkropp på turen opp og ned. På toppen blåste det ganske mye, men det var mest for å unngå å bli solbrent at jeg tok på meg skjorta.

Utsikt østover Romeriksåsen fra toppen av Rundkollen. Rundkollen ligger på 592 moh. I bakgrunnen kan man skimte tårnet på Gardermoen.
Herfra kan man se snødekte fjell i det fjerne. Jeg mener må være Blefjell som ligger rundt regnet 10 mil unna.

Ved første øyekast tenker man kanskje at dette er en neslesomerfugl, men det er en hvit C som har slått seg ned på det jeg mener må være en revebæsj. Det er i hvert fall typisk rev å markere på denne måten, på toppen av ei tue eller som her, en stein. Men hvorfor sommerfuglen vil sitte akkurat der vet jeg ikke helt om jeg skjønner.
Sitronsommerfugl

Lytte etter ugler

Akershusavdelingen av Norges ornitologiske forening (NOF OA) har hvert år en tur til Mangenområdet for å høre etter ugler. Da drar man ut i 7-8-tiden på kvelden og farter langs skogsbilveier til langt på natt (1-2-tiden) og stopper hyppig for å gå ut og høre om det er noen ugler som synger. Hører man ikke noen kan man prøve å lokke dem fram ved å etterligne sangen deres. Kattugle, perleugle og spurveugle var det vi håpet å få høre, og det fikk vi også. Kattuglen holder helst til i eller i nærheten av kulturlandskap mens de andre to gjerne finnes langt til skogs. Men det var ikke disse jeg hadde tenkt å nevne her, for helt på slutten av turen fikk vi høre en helt uvanlig ugle i disse trakter av landet, nemlig lappugle. Lyden kan beskrives som «ho-ho-ho-ho-ho-ho…», ca. 1,5 sekunder mellom hvert «ho». Langt inn i bakgrunnen i opptaket nedenfor høres også ei perleugle. Det er den dype ho-ingen som er lappugla. Dessverre er det vanskelig å få et rent opptak på en tur med over 40 deltakere, det er hele tiden noen som snufser, hoster, hvisker, beveger seg i snøen osv, men det får stå seg. Det er jo tross alt en liten sensasjon:

Lappugla (Strix nebulosa) er kjempestor, omtrent like stor som Norges største ugle som er hubro. Den regnes som sjelden i Norge da dens typiske utbredelsesområde er taigaen i Rusland og Canada. Den har imidlertid de senere år hatt en positiv utvikling i Norge og har hekket blant annet i Hedmark (Elverum-traktene). Den har blitt observert helt ned i Østfold og det  er håp om at den etter hvert skal finnes hekkende også i Akershus hvor turen vår gikk (helt på grensa til Hedmark da). Ikke mye som kommer herfra om dagen, men dette synes jeg måtte nevnes. 🙂

Ulvesporing

Det blir ikke mye tid til overs for å skrive om saker og ting her med det programmet jeg kjører nå om dagen, men akkurat denne turen synes jeg må nevnes. Det er en medlemstur i Foreningen våre rovdyr der det spores ulv. Og ulvespor ble det. Prikken over i-en kom omtrent midt i turen der vi fant et elgkadaver (kalv) de hadde ligget og kost seg med. En utrolig spennende og interessant tur sammen med veldig hyggelige mennesker. Turen gikk i Rena-traktene.

Her har de kommet (mot oss)
Tre ulver (minst), ett spor. Ulvene går gjerne i samme spor for å spare energi. Av og til vil man se sporet deler seg og avslører at det er mer enn en ulv i følget. På denne turen klarte vi altså å telle tre, men det kan ha vært flere.
Fine avtrykk der man ser potene og klørne.
Ganske store spor. Det svarte objektivdekslet er 6 cm i diameter.
Vi fant flere fine avtrykk. En tenkt sirkel rundt trinsa på staven ville har diameter på 11 cm.
Vi fant flere steder der ulvene hadde ligget nedpå og hvilt seg. Dette var nok den fineste hvilegropa vi fant. Vi kan se avtrykket etter hele dyret.
Her har vi funnet rester etter en elgkalv som de mer eller mindre hadde spist helt opp.
Det var ikke mye igjen etter elgkalven, noen skinnfiller og noen beinrester. Selv kraniet som en av deltakerne her holder fram, hadde de tygget hull i for å nå fram til den fete hjernen.

En bortgjemt avkrok i interverset