Inn i skogen for å få snø på seg

Når det er så mye nysnø som nå synes jeg det er utrolig fint inne i skogen. Så i dag tok jeg meg en tur for å se om jeg kunne finne noen interessante dyrespor å følge. Vil du ha et skikkelig skogsbad er det bare å finne et harespor eller et revespor og så starte å nøste i det for å finne ut hvor dyret har gått og hva det har gjort. Som regel trenger man ikke å gå så langt før man finner det første sporet.

Her har reven gått, og i ett av de gule husene lengst bak til venstre nede på dalbunnen bor jeg. Ikke lange biten hjemmefra altså.

Jeg krysset lysløypa og skar opp i ei ravinekløft der jeg ofte har sett spor etter både rev, rådyr, hare, ekorn og mus. Det tok ikke lange tiden før jeg fant et revespor som jeg så begynte å bakspore (spore bakover i forhold til den retningen dyret har gått). Å følge et revespor kan være en skikkelig utfordring, og liker man å bade i snø og det er snø på trær og busker, så er revespor rette tingen å gi seg i kast med. Den vandrer på de mest utilgjengelige stedene for å se om det skulle gjemme seg noe spisende der inne ett sted. Og man må altså komme seg fram de samme stedene. Går man utenom mister man lett de mest interessante stedene.

Her har reven kommet, så inn her må jeg da gå.
Inn der ja.
Ingen tvil. Det er her reven har kommet.
Og etter en stund kommer jeg jo ut på den andre siden, altså der reven forsvant inn. Det mørke området i granbaret viser at jeg nå har masse snø på meg fra topp til tå.

Etter hvert kommer jeg til et sted der reven har gått i et harespor. Av sporet er det også klart at haren har satt spor først og deretter reven. Nå blir det jo interessant å se om det er noen sammenheng mellom disse sporene.

Reven og en hare har kommet ned her (mot oss). Revesporet forsvinner ned til høyre, haresporet ned til venstre.
Her har haren hoppet videre.

Jeg framsporer haren et stykke (altså samme vei som haren har hoppet), både for å finne klare tegn på at det faktisk er harespor og for å se om den har flyktet fra reven.

Her har haren sittet en stund og været (hitterste gropa) før den har beitet litt på kvistene i overkant av bildet. Gropa er hardtrampet, og det er tydelig at den har snudd seg rundt flere ganger mens den har sittet der. Kanskje har den været reven, eller kanskje har det vært noe annet i nærheten. Eller kanskje den bare har sittet og hvilt eller pusset seg. Når den var ferdig med beitinga forsvant den inn i buskaset bak til høyre.
Etter at haren var ferdig med å beite på kvistene til venstre, fortsatte den i bedagelig fart inn i buskene til høyre.

At det var en hare var det nok ingen tvil om. Men det ser ikke ut til at den var på flukt fra noe. Farten har i hvert fall ikke vært stor (jo lengre steglengde, jo større fart) og den har heller ikke gjort noen krumspring slik en forfulgt hare gjerne gjør for å forvirre en forfølger. Og stedet den satte seg til for å beite er bare 20 meter eller så unna der revesporet og haresporet skilte lag. Så da er det å gå tilbake og fortsette å bakspore reven. Det var jo den jeg startet med og ville finne ut hva hadde bedrevet. Etter bare 20-30 meter kommer jeg opp på stien. Der har det gått en person før på truger. Rett før stien skiller revesporet og haresporet lag igjen. De har altså ikke fulgt samme spor særlig langt. Men det jeg finner ut er at haren har kommet hoppende på tvers av stien. Når den kom til stien har den fulgt denne noen få meter før den har gjort et avhopp på et par meter til siden og fortsatt nedover der jeg støtte på sporet. Reven har siden kommet nedover stien, og der haren kom inn på stien har reven så svingt av til andre siden, altså i samme retningen som haren kom hoppende, men ikke der den hadde hoppet av stien. Etter få meter traff den på haresporet. Den kjente kanskje lukten av haren, og kanskje håpet den at haren ville fortsette i samme retning etter et avhopp. Eller kanskje svingte den bare av her helt tilfeldig. Det får vi aldri vite.

Haren kom fra høyre der den hitterste skistaven og votten ligger (skistaven har sunket med i snøen). Deretter fulgte den stien en liten bit oppover (vekk fra oss) før den gjorde et avhopp på cirka to meter mot venstre ved den andre skistaven. Haren landet da der votten i enden av skistaven ligger. Haren er en luring og gjør sånne krumspring for å gjøre det vanskelig for mulige forfølgere. Reven har da siden kommet mot oss ned stien og svingt av der den hitterste skistaven/votten ligger, men på motsatt side av stien, altså nedover mot venstre.
Noen titals meter lenger oppover stien finner vi stedet der reven har kommet inn på stien fra høyre i bildet.
Mere kratt og mere snødryss. Dette kan jeg like!
Inn der ja!
Her blir det vanskelig, for reven har passert gjennom et område hvor et antall rådyr har gått og beitet og laget masse spor på kryss og tvers. Her ser vi også to liggegroper i snøen, og det var flere slike groper i nærheten.

Etter hvert kommer jeg til et område der det var tett med rådyrspor. I dyp snø er det ikke lett å se forskjell på rådyrspor og revespor, så nå ble det å tråkle fram og tilbake og forsøke å danne seg et bilde av hva som var hva. Jeg fulgte spor fram og tilbake og opp og ned i bratt terreng, men det endte med at jeg helt mistet revesporet. Jeg kunne nå ha gått i en stor sirkel rundt området og funnet ut hvor reven kom inn, men det bratte terrenget og det avtagende lyset gjorde at jeg bestemte meg for å snu og heller gå tilbake og framspore reven den lille tida jeg hadde igjen før det ble for mørkt. Som sagt så gjort, og innunder ei busk i en bratt skråning fant jeg noe interessant.

Hva er det der? Ser ut som rumpa på ei mus.
Nærmere bestemt rumpa på ei spissmus.
Jeg gravde den fram og ganske riktig, det er ei spissmus som bar tydelig preg av å være drept av skarpe tenner eller klør. Hvis jeg skal gjette på noe, så er det ei krattspissmus.
Og dette er nok hullet reven hadde funnet den i.

Reven hadde altså funnet ei spissmus som den hadde drept, men ikke spist. Spissmusa har såkalte moskuskjertler som den bruker til å avsette duftstoffer med. Disse virker også tildels som et forsvar mot noen predatorer fordi kjertlene gjør at den smaker og lukter så vondt at de vegrer seg for å spise den. Reven kan visstnok spise spissmus, men den var tydeligvis ikke sulten nok denne gangen for et så usmakelig måltid.

Spissmusa er ikke som navnet skulle tilsi ei mus. Den er ikke en gang en gnager som musene, men rovdyr. Den tilhører spissmusfamilien og dens nærmeste slektninger er piggsvinfamilien.

Det var nå gått to timer og var så mørkt at det var vanskelig å følge revesporet videre, men det ble da en liten historie ut av det . Dessuten, før jeg gav opp fant jeg også et sted der reven hadde lagt seg til for å hvile, ikke langt unna spissmusa. Kanskje den rett og slett trengte å ligge og tenke litt over meningen med livet etter smaksopplevelsen med spissmusa?

Her har reven ligget og hvilt seg.

Legg igjen en kommentar