Av og til i løpet av vinteren pleier jeg å kjøre opp til parkeringa på Kokstadvangen (Romeriksåsene) for derfra å rusle langs Gjermåa opp til Buvatnet på truger. Det er ikke lange turen, men det er kronglete, ulendt og mye kratt, så det tar tid. I tillegg må jeg bevege meg sakte og også stoppe ofte. Poenget med turen er nemlig å speide etter Norges nasjonalfugl, fossekallen. Den er ikke videre lett å få øye på siden den er svartbrun og kritthvit, nøyaktig de samme fargene som vannet, steinene og snøen. Hvis man får øye på den er det gjerne fordi den løper avgåde over snøen, eller fordi den står på en stein i elva og knikser eller neier så det hvite brystfeltet signaliserer hvor den er. Slike bevegelser ser man lettest hvis man selv står i ro med blikket hvilende i ro nedover eller oppover elva slik at øyet lett oppfatter bevegelser. Er man heldig kan man også høre at den er i nærheten. Den pleier nemlig ofte å komme med kontaktlyder når den flyr.

Jeg gikk helt opp til Buvatnet uten å se så mye som ei fjær av en fossekall. Men det er jo dette som gjør en sånn tur spennende. Får man se en fossekall, eller får man ikke se en fossekall? Turens høydepunkt (foruten å få se en fossekall da) er jo å sette seg ned og fyre opp et lite bål (i en kvistbrenner her) og lage seg litt varm mat.

Men hør da! Er det ikke fossekallen? I det jeg bryter leiren for å starte på hjemturen får jeg høre en velkjent kvitring fra noe som fyker forbi meg i full fart i lufta. Det er fossekallen jo! Og i det jeg snur meg ser jeg rumpa på den der den muntert flyr nedover elva i lav høyde over vannet. Hmmm…jeg hadde jo egentlig tenkt å gå traktorveien tilbake siden det tar bare en brøkdel av tida, men dette ble for fristende. Jo, jeg tar samme veien tilbake. Kanskje er jeg heldig og får se den.

Og jammen fikke jeg øye på den. Etter en halvtimes spaning fikk jeg se noe som beveget seg mellom steinene i stryket. Etter hvert klarte jeg å komme nærmere innpå, og på det nærmeste var jeg bare fem meter unna.