Det andre hjulet

Jeg ble litt lei av at folk i forbifarta spurte om jeg ikke manglet et hjul, om det ikke er enklere med to hjul og hvor er det andre hjulet ditt (kan de i det minste ikke ha litt fantasi som det barnet i barnehagen her borte som spurte meg om «Er du en klovn?»). Allerede i dag kunne jeg fortelle en nysgjerrigper at det andre hjulet sitter på den andre enhjulssykkelen min. Og jeg kan også konstatere at vanskelighetsgraden er omtrent likt med to hjul som med ett hjul, noe jeg har hatt misstanke om lenge. Med andre ord: Jeg har altså skaffet meg en enhjulssykkel til, en Kris Holm med 36″ hjul.

Nykomlingen til venstre. Jeg konstaterer at det er hverken vanskeligere eller lettere med to hjul enn med ett hjul.

Å sykle på nykomlingen er easy peasy. Et større hjul gjør at man kommer litt høyere opp, noe som gjør at ting skjer litt langsommere. I tillegg gjør den større hjuldiameteren og mer masse i hjulet at ujevnheter på bakken merkes mindre og sykkelen føles derfor mer stabil. Som 36″-eren er satt opp på bildet rager toppen av setet omtrent 120 cm over bakken. Det er så høyt at jeg må streve en god del for å komme meg opp på sykkelen. Krankarmene (pedalarmene) har to hull slik at lengden kan varieres mellom 150 mm og 127 mm (samme på begge syklene). Her står pedalene i hullet på 150 mm på begge syklene. Hvis jeg setter pedalene på 127 mm vil jeg måtte justere setet like mye opp for at det skal bli riktig avstand ned til pedalen. Da vil setet på 36″-eren rage ca. 122 cm over bakken. De par centimeterne skulle man kanskje tro ikke hadde særlig mye å si, men det har det. Det er to viktige årsaker til det. Det første er at kroppen min altså må bringes litt høyere opp. Det andre er at momentet på hjulet blir mindre, noe som betyr at jeg må bruke større kraft på foten til å holde igjen sykkelen når jeg skal opp. Men da må jeg ta i enda mer for å komme langt nok opp og fram så jeg kan begynne å sykle. Jeg står jo bak sykkelen og holder setet i skrevet i det jeg hopper til. Jeg må altså svinge meg opp og fram for å komme i rett posisjon til å kunne sykle. I praksis har jeg bare klart dette i nedoverbakke når pedalene står på 127 mm på 36″-eren. På den gamle sykkelen klarer jeg begge krankarmlengdene på flat mark, altså uten hjelp av nedoverbake, men også der merkes forskjellen veldig tydelig.
Det er også en forskjell til på de to syklene. Farten øker med større hjul. Det merkes når man faller av, noe jeg har gjort bare en gang foreløpig. Da var det greit å ha beskyttelse på knær, albuer håndledd, hender og hode. Når jeg snakker om å falle av mener jeg at man ikke klarer å løpe av, altså at man lander på knær og i verste fall ruller eller sklir bortover asfalten (enda verre er det å ramle bakover, noe som heldigvis skjer svært sjelden, for meg kanskje 5 ganger totalt). Klarer man å løpe av kaller jeg det ufrivillig avstigning (UPD, «unplanned dismount»).