To mål i en smekk

Det overordnede målet med enhjulssykling er å slippe å gå noe særlig.

To nye mål jeg hadde satt meg oppnåddes på enhjulssykkel i dag. Det ene var å sykle helt hjemmefra og inn til enden av Ringdalsveien uten å gå av sykkelen, og tilsvarende hjem igjen etterpå. Det er to oppoverbakker jeg har slitt veldig med før, den siste bakken hver vei. I dag klarte jeg de begge to. Jeg klarte forsåvidt den på vei innover sist jeg syklet her, men klarte så å tryne etter at jeg hadde kommet opp bakken og bare 100 meter fra målet. Men i dag kom jeg helt fram. Og tilbake var det første gangen jeg klarte hele veien. Bratte oppoverbakker på grusvei er slitsomt. Spesielt hvis grusen er løs. Det er da like tungt som å spurte opp på beina uten sykkel. Pulsen kommer fort opp over 175. Det høyeste jeg har målt i oppoverbakke er 180. Med så høy puls holder jeg ikke lenge, så det er som regel det som har gjort at det har endt med en ufrivillig avstigning (eller UPD som det heter på unicycle-språket: «unplanned dismount»).

Nå, det var altså oppoverbakker. Men i dag ville jeg prøve noe jeg har tenkt litt på de gangene jeg har vært her inne. Litt ulendt terreng.

Testløypa jeg bestemte meg for å øve på i dag.

Ved eden av Ringdalsveien begynner en sti. Den har jeg syklet inn flere ganger. Så kommer jeg til et område som er veldig steinete (sett fra et enhjulet perspektiv). Det hadde jo vært artig å klare å forsere dette hinderet sittende på sykkelen i stedet for til beins. Men det er lettere å si det enn det er å gjøre det. Men å prøve er lettere da. Og prøving ble det. Og feiling. Se nå bare her på disse videoklippene:

Det gjelder å ikke gi opp

Jammen klarte jeg det til slutt. Den ene veien. Andre veien får komme siden. Det høres riktignok ut som jeg tryner skikkelig etter at jeg forsvinner ut av bildet på slutten, men jeg gjør ikke det. Jeg hopper av sykkelen etter bærtinga og løper tilbake til kameraet.

Det får nok bli helt i ytterkanten der i første omgang. Færre og mindre humper, men til gjengjeld mer finnavigering som krever god kontroll med både balansen og sykkelen.

Ja, sånn går nu dagan her i dalen. Noen må jo ta ansvar og gjøre disse tingene her også, ellers forblir de jo ugjorte. Jeg ser i hvert fall ingen andre som gidder å ta i et tak, så jeg får nok bare ofre meg for å få det unnagjort.

Legg igjen en kommentar