2 ¼ mil

For nøyaktig ett år siden på dagen satte jeg ny rekord på enhjulssykkelen. Turen gikk Tæruddalen rundt og var på temmelig nøyaktig 1 kilometer. I dag satte jeg en ny rekord. Den var på 2 ¼ mil og gikk Lillestrøm og Kjeller rundt.

Turen tok nesten 3 timer med pauser og gjennomsnittshastigheten med/uten pauser var 7,9/9,1 km/t. Nå begynner det å smake tursykling av dette, selv om mesteparten av syklinga foregår i nærområdene her med sving og bakketrening.

Det er ikke så vanskelig å svinge med enhjulssykkel. Man bare bruker armer og overkropp og rykker til samtidig som man trår hardt ned på pedalen i innersvingen, så går det helt av seg selv. Men å få en fin flyt i svingene der man holder farten oppe krever en helt annen teknikk. Da må man lene seg inn i svingen og gi gass. Det sier seg litt selv at dette er en øvelse som krever en del trening da det å lene seg sideveis kanskje ikke er det som føles mest riktig når man prøver å holde balansen der man sitter oppe på toppen av sykkelen. Er det en ting som kommer helt av seg selv, så er det akkurat det at sykkelen vil tippe den ene eller andre veien helt uten at man trenger å gjøre særlig mye for å få det til. Men det kan være en kunst å få den til å tippe den veien du vil at den skal tippe, og i det rette øyeblikket, mens man sykler framover, og prøver å holde balansen. Ser man enkelt på det er det jo fire frihetsgrader på en enhjulssykkel å holde styr på (og den er ikke spesielt samarbeidsvillig i starten): bevege seg forover/bakover (sykling fram og tilbake), tippe forover/bakover (rotasjon av setet rundt navet), lene til høyre/venstre (sideveis rotasjon rundt punktet der dekket har bakkekontakt) og rotere høyre/vestre (svinging, også det rundt kontaktpunktet med bakken). Egentlig er det enda flere siden man sitter oppå der og bøyer i hofta og veiver med armene. Det beste er egentlig å sitte helt i ro med overkropp og armer og med ryggen rak som en forlengelse av setestolpen, men prøv å si det til ryggmargen som sender høyspent gjennom nervebanene for å holde deg oppe på toppen av setet hver gang den merker noe den ikke er helt vant med. Å overføre teori til praksis krever øving og stor tålmodighet — og mange kyss med asfalten (eller mye verre: halebeinet plantes hardt i bakken bak deg!)

Sykling i bakker er en helt annen historie. Da må man lene seg forover (oppoverbakke) eller bakover (nedoverbakke) som motvekt for å klare å trå hardt nok på pedalene til å utligne g-kreftene som river og sliter i både deg og sykkelen. Sykkelen vil forsøke å bli igjen i bunnen av oppoverbakken, men sender deg som sitter oppå videre oppover, eller den vil forsøke å kjøre fra deg i nedoverbakken. Så her får beina, blodpumpa og blåsebelgene kjørt seg. Man må rett og slett temme beistet, ellers blir det å smake asfalt, eller ufrivillig avstigning som jeg liker å kalle det. Og som jeg skrev rett her oppe: du svinger ved å tråkke hardt ned på pedalen i innersvingen, så når du tråkker hardt på pedalen for å komme opp bakken vil den vri seg til den sida du tråkker og dermed vingle fram og tilbake for hvert tråkk — mens du sitter oppå og prøver å følge med for å holde balansen. Og du kan ikke la være å tråkke hardt heller, for du må ha nok fart til at pedalen du skal trå på neste gang kommer forbi dødpunktet (omtrent rett opp, men det flytter seg forover når du lener deg forover, så du må tråkke enda hardere), ellers er det like godt å stige av først som sist. Man blir jo vant til det. Men det tar sin tid siden man til å begynne med knapt får startet på bakken før man…ufrivillig stiger av. Og det blir det jo kun få meter med bakkeøving av om gangen. Men alle bekker små gjør en stor å som det heter, så med tålmod overkommer man det også. Jeg kjøpte denne sykkelen i august 2018, så det har altså tatt nesten 3 år å passere 2 mil på en tur. Nå har jeg jo kun syklet noen korte sommermåneder da, og noen dager er det igjen til 5. august da første turen ble tatt, men…

Så et velment og godt råd: Kjøp den en enhjulssykkel! Start med kjøpet — og ta det derfra!

Legg igjen en kommentar