Det var tredje natta på rad jeg skulle tilbringe på verandaen. Ja, ho Birgitta har ikke kasta meg ut eller noe sånt, det er helt frivillig. Jeg driver og tester forskjellige kombinasjoner av soveposer og lignende for å finne ut hvordan jeg best kan holde meg varm selv om det er kaldt om natta. Og da skal det være med det utstyret jeg allerede har, altså ikke innkjøp av noen nye sovepose med den minimalistiske AFP-lønna jeg må leve på de neste tre årene. Så jeg følger med på yr.no for å se hva de sier om de nærmeste timene, og i natt skulle det være delvis skyet og litt vind, men ingen nedbør. Det skal jo bli litt nedbør senere i uka, men i natt skulle det altså ikke være noe som helst. Så jeg la meg ned og hørte på en podcast som jeg duppet av fra noen minutter, god og varm til tross for litt under komforttemperaturen på soveposen.

Når jeg våknet kjente jeg det. En dråpe i trynet. To dråper i trynet. Mange dråper i trynet! Det kom dråper over alt. Jeg var i ferd med å bli våt. Ka i hælsi…ngborg, det her har jeg jo ikke forberedt meg på! Overhodet ikke! Jeg lå jo rett under stjernene skyene i en ubeskyttet sovepose på et reinsdyrskinn. Og på soveposen spretter ikke vannet av. Det suges rett inn, inn i den varmende duna. Ut av posen, gjennom soverommet og inn i boden i full fart og fant jervenduken som jeg fikk bredt over meg. Litt småfuktig var jeg nå blitt, men heldigvis var det noe midt i mellom sludd og hagl, så det var til å leve med. Og krøpet ned i posen fikk jeg varmen tilbake, og da går det jo som regel bra. En stund ut på natta våknet jeg igjen, og da var det stjerneklart, så jeg kunne ta vekk duken. Og bra er det, for når en duk ligger sånn rett oppå posen vil det uvegerlig bli avsatt kondens på oveposen etter hvert, og kondensen er jo våt den også. Når morgenen kom var jeg helt tørr da. Og varm.

Om morgenen fikk jeg også oppfylt min andre intensjon med å ligge der ute på verandaen. Jeg synes det er fint å høre på fuglene om morgenen når det synger som mest. Det er ikke kjempefart i synginga ennå, men pilfinken og meisene er jo der, kråkene og skjærene, flaggspetten, og langt oppe i fra skogen kunne jeg høre svartspetten trimme maskingeværet sitt for den store vårkrigen. Men innimellom skvatringen og trommingen kunne jeg høre den noe reserverte, men umiskjennelige jublingen fra ei enslig sanglerke. Det er den første jeg har hørt i år. Våren har gått ett steg videre.

Til neste natt har jeg gardert meg da.