Fuglekonge

Alle har vel hørt om hvorfor fuglekongen har fått akkurat dette navnet: fuglekonge. Det var konkurranse blant fuglene om hvem som kunne fly høyest, og den som vant ville bli kalt fuglenes konge. Kongeørna trodde seieren var i havn da den fløy der høyt over alle de andre, men når den så bøyde av for å fly ned og håve inn seieren lettet en liten skapning som hadde sittet på ryggen dens og fløy oppover. Det var fuglekongen, og siden den jo hadde flydd enda litt høyere enn kongeørna ble det den som fikk tittelen fuglekonge. Vel, nå er det nok heller den gule «kronen» på hodet som har gitt den navnet, for det er hverken kongeørna eller fuglekongen som er observert med størst flygehøyde. Det er skjellgribben som har den rekorden. Det fant man ut da et fly som fløy over Elfenbenskysten i en høyde av 11300 meter over havet kolliderte med et eksemplar. På andre plass finner vi en fugl kanskje mange har stiftet bekjentskap med her hjemme, nemlig vanlig trane. Den passerer Himalaya-fjellene i en høyde av 10000 meter over havet.

Nå, det var kanskje mer enn nok med digresjoner. Det var altså fuglekongen det skulle dreie seg om nå.

Fuglekonge, et litt uskarpt bilde, men det er sannelig ikke enkelt å få knipset et bilde av den. Den sitter sjelden mer enn ett sekund på samme plass, og når man i tillegg står inne i stua, 6-7 meter unna, og tar bilde gjennom vinduet, så blir resultatet ikke optimalt. Men det er ingen tvil om arten da.

Denne vesle fuglen, Norges, ja faktisk Europas minste hekkefugl, er blant verdens minste fugler og på størrelse med en mellomstor kolibri, den veier cirka 5 gram som voksen. Den dukker ofte opp i buskene her i bakhagen på ustanselig jakt etter mat. For denne fuglen har så høyt stoffskifte at den må spise mer eller mindre kontinuerlig. Hovedføden er insekter og edderkopper som den leter fram i fra bark og bar i trærne. Det sier seg selv at det er et sjansespill å overvintre i Norge når man må finne tak i sånn mat mer eller mindre kontinuerlig så lenge det er dagslys, og en del fugler velger da heller å trekke sydover til mer vennlige omgivelser. Fordelen for de som blir er selvsagt at de kan komme tidlig i gang med hekkingen i de beste revirene. Ulempen er at de dør hvis det blir en hard vinter. Akkurat nå for tiden er det så kaldt ute at jeg er bekymret for stakkaren som frekventerer hagen vår, så selv om den ikke har for vane å oppsøke fuglfôringer har jeg tatt og klint litt fett på noen greiner og stammer hist og her for å se om jeg kan avhjelpe på føden. Hittil har jeg dog ikke sett noen aktivitet på disse stedene. Jeg håper den overlever og kan holde konsert med sine sirlige lyse triller når vi kommer lenger ut på våren.