Å ha en fôringsplass for fugler er ganske interessant. Kanskje ikke hvis man bare slenger ut noen brødbiter om morgenen før man går på jobb, men hvis man følger med litt utover dagen vil man finne ut at det stikker forskjellige gjester innom i løpet av dagen. Noen ganger er det full aktivitet. Andre ganger er det ingen aktivitet i det hele tatt. Kanskje har de flyktet for spurvehauken? Det hender den er innom og snapper en godbit. Det kan ta litt tid før aktiviteten tar seg opp på en nyetablert fôringsplass, men du kan være rimelig sikker på at et sted der det deles ut gratis mat ikke går fuglene forbi. Og av og til dyr også. Rotter og mus vil vi jo helst ikke ha da, nei fyda! De får nabolagets katter sørge for å holde vekk (mus er det spor av, men rotter er det flere år siden jeg så spor av). Ekorn er derimot en artig og velkommen gjest. Her i hagen har jeg sett opptil tre ekorn på en gang i vinter. De ser ikke ut til å være perlevenner akkurat, eller kanskje de bare lekesloss der de jager hverandre oppi trekronene? De sitter i hvert fall aldri ved siden av hverandre og spiser. Til nød kan et ekorn som sitter på en fôringsautomat tolerere at et annet ekorn spiser av nedfallet nede på bakken, men de må aldri komme for nær hverandre. Da drar de i vill fart opp i trekronene og bortover fra tre til tre i luftige sprang. Det er helt utrolig hvor raskt de beveger seg høyt der oppe. Når trærne står tett nok beveger de seg mye raskere bortover oppe i trærne enn nede på bakken. Riktig en akrobat.
Ekornet er ikke særlig sky av seg. Du kan nesten ta på det etter at de har vent seg til deg en tid. Med nøtteskrika er det helt annerledes. Den er mistenksom ovenfor enhver forstyrrelse. Skal man få se den må man forsøke å holde seg mest mulig i skjul. En skygge i vinduet eller et knepp fra ei dør og den flyr og gjemmer seg. Men får den være i fred står den gjerne helt åpenlyst som på disse bildene. Nøtteskrika er dessuten en luring. Den har et stort repertoar av lyder. Det mest vanlige skriket har sikkert de fleste hørt, men mang en fugletitter har snudd seg for å få se etter musvåken når det var nøtteskrika som peip akkurat som musvåken gjør. En vinter jeg lå i skauen under en primitiv gapahuk av presenning og nøt morgenens ro godt innpakket i soveposen ble jeg var en svak knurring rett utenfor. Det var ei nøtteskrike som forsynte seg av noen nøtter jeg hadde slengt på bakken for å se om det skulle dukke opp noen fugler på morgenene. Det var kanskje ti meter bort til den og jeg kunne se den der den gikk rundt på bakken og fylte kroa med så mye nøtter at det så ut som den hadde struma. I sånne stunder får man bare ligge helt i ro og suge inn inntrykkene.
