Fredagskaffen

«Nå drar jeg ut i skauen og koker meg kaffe» sa jeg til kollegaen min i det jeg logget ut og slukket lyset på kontoret. Klokka var bare litt over tolv og ute skinte sola. Jeg ante et misunnelig smil når jeg slang på meg vesten og gikk mot utgangen. En av grunnene til at jeg står opp tidlig er jo nettopp å kunne gå hjem tidlig. Men klokka tolv? Jeg har omtrent like mange avspaseringstimer som jeg har arbeidsdager igjen, så hvis jeg skal bli kvitt timene før jeg slutter må jeg korte ned hver dag med minst en time. Kommer jeg klokka halv seks på jobben må jeg gå klokka kvart over tolv. Og halv seks er egentlig sent for meg. Jeg står normalt opp klokka fem — sommertid. Og jeg følger sommertid hele året, så det blir klokka fire normaltid, eller vintertid som noen kaller det.

Vel, jeg kom meg raskt hjem, pakket sekken i en fei og strøk til skogs. Vi har en fin plass vi ofte går til på vinteren en halv times gange unna som har ettermiddagssol også på denne tiden av året, så det var dit jeg dro.

Når man er på tur skal man jo koke kaffe. Det var jo også det jeg sa til kollegaen min at jeg skulle gjøre. Jeg ville nå prøve å bruke den mikroskopisk lille kvistbrenneren jeg har som kokeapparat, Firebox Nano Titan heter den. Jeg synes egentlig den er noe plunder og herk å bruke fordi man må være så forsiktig for at hele greia ikke skal velte og fordi den må gjetes hele tida. Men på youtube.com og fjellforum.no er det så mange som skryter hemningsløst av den at jeg tenkte at jeg må prøve å se dette fra et annet perspektiv: Hva er det jeg gjør feil som gjør at den virker så dårlig for meg.

Vel, kvistbrenneren ble tent opp og kaffevannet satt over. Det ble selvsagt akkurat like mye plunder og heft nå som det har pleid å være, men jeg skal være tålmodig og utforske dette til jeg finner det som på nynorsk kalles «best practice», altså: den beste måte å bruke dette lille kvistfyrte kokeapparatet på. Sola skinte og den varmet faktisk så mye at genseren etter hvert kom av. Riktig nydelig vær. Så oppdaget jeg det: Kaffekoppen? Satojärvi! Jeg hadde glemt kaffekoppen. Stønn! Hmmm…i sånne stunder gjelder det å skru på fantasien. Jeg pleier jo å oppbevare «båltingene» mine, som fyrstikker, tennstål, opptenningsmiddel med mere i en liten rund plastboks. Den fungerer sikkert som kaffekopp. Problem solved! Båltingboksen blir kaffekopp! Og nå koker jo vannet. Fram med kaffen…som ligger hjemme i skuffen! Ja nu skal altså han bæstefar ha takk! Kokt vann, men altså ingen kaffe! Nå kunne jeg jo bruke fantasien enda litt til og leite opp noe harelort eller musemøkk og koke kaffe på det. Eller hva med elgbønner? Nei, fantasi er vel og bra det, men det gjelder å vite når man skal si stopp og ikke la fantasien løpe helt løpsk! Så det ble med å koke vann. Og helle det ut igjen. Jeg fikk jo tross alt testet og plundret med den mikro-kvistbrenneren igjen. Og så var det jo flott vær og fint å bare sitte og myse i sola. Både veien opp og veien ned ble gjort stiløst på steder det er lenge siden jeg har gått, så det var litt spennende det også. Og finest av alt var at sola fremdeles var oppe når jeg kom hjem. Og oppe i andre etasje har vi en veranda der det var et ørlite solgløtt i det ene hjørnet, nede på underarmen, som jeg kunne nyte en kaffekopp i. Litt kaldt på beina siden det var is på verandagulvet og jeg gikk barbeint, men er det kaffekos, så er det kaffekos. Og det var bare ikke tid å gå inn å finne sokker og sko, for da ville kaffen bli kald, og det er ikke godt. Og sola ville jo dessuten snart slutte å skinne på underarmen også. Kaffekos er kaffekos uansett. Og du verden som det smakte!

Bilder? Nei, jeg glemte mobilen. Begge mobilene.