Endelig ute av Tæruddalen

«Krisen» er en KH29 (Kris Holm 29″)

Utallige treningstimer og bøtter med svette har gått med, men så har jeg hatt framgang — i små steg. Og nå, med unntak av en strekning på to ganger fem meter (fem meter ene veien og de samme fem meterne tilbake) har jeg klart å sykle på Krisen hjemmefra opp til Huseby gård og tilbake. De fem meterne er rett og slett for bratt til at jeg klarer å tråkke opp (foreløpig) og for bratt til at jeg klarer å holde kontrollen på vei ned (også foreløpig — alltid foreløpig, «foreløpig» er et veldig viktig ord å bruke for å skape framgang), særlig etter at beina er rimelig møre av å ha tråkket opp til Korset og ned igjen. Og nå er det også en stund siden jeg har sluttet å lete opp stolper, søppelbokser, skilt, biler, vegger og annet skrot å støtte meg til når jeg skal opp på sykkelen (en gang var det en gammel mann med rufsete øyenbryn som mente at jeg kom til å rive ned takrennene på garasjen hans sånn som jeg holdt på). Nå er jeg selvhjulpen og kommer faktisk ikke helt sjeldent opp på sykkelen på første forsøk — altså opp på sykkelen uten å støtte/klamre meg til noe. Det hender jeg bruker ti-tyve forsøk også, spesielt tidlig på morran eller når jeg er omtåket og sliten, men så mange forsøk på å komme opp har i den senere tid flyttet seg fra kategorien «Veldig fornøyd med å klare å komme opp på sykkelen» til kategorien «Kom dæ nu opp på det hær skrævhjulet din satans rotpeis!» Ja, ja. Denne turen er fire kilometer lang. Lengste distanse jeg har syklet uten å falle av som jeg har målt er 6.35 km. Jeg har sluttet å prøve å sykle lengst mulig og heller gått over til å utfordre balansen med litt vanskeligere løyper. Det blir jo litt kjedelig å bare sykle runde etter runde på flate asfalten, og gnager på strategiske steder gjør det også. Så nå er det bakker, grusveier, gressplener, svinging, og ikke minst rett og slett gå frivillig av for å trene på å komme på igjen. Så lenge jeg sitter på sykkelen får jeg jo ikke trent på å stige opp på sykkelen, så ved å velge litt vanskeligere utfordringer slår jeg to fluer i en smekk. Jeg får trent på den aktuelle utfordringen, og jeg får hele tiden trent på å stige opp på sykkelen. Alt man gjør på en enhjulssykkel må jo øves inn. Det er veldig lite tenking involvert i dette. Alt går på reflekser — innøvde reflekser. Det er ingen ting som kommer gratis. Ingen ting! Og det er slitsomt. Her om dagen holdt jeg for eksempel på i halvannen time. Gjennomsnittspulsen for den økta var 142. Garminklokka påsto at jeg trente alt for hardt. Tull og tøys selvsagt, men til dens unnskyldning, vel, de som har laget den sin unnskyldning så er det vel forutsatt at jeg driver mosjonstrening og skal løpe konkurranser eller noe sånt. Men det skal jeg jo ikke. Jeg skal lære å sykle. Og jeg skal ha det moro. Pulsen får nå bare bli det den må for at jeg skal få det til.

Neste mål? Sykle til jobben! Og det må skje på denne siden av jul siden jeg jo planlegger å gå av med AFP 1. januar.

Løypa hjemmefra (nede til høyre) og opp på Korset. 4 km i alt. Jeg syklet rundt Huseby gård før jeg dro hjem igjen. Pila merket «BAKKEN» viser hvor bakken jeg foreløpig ikke har klart ligger.
Bakken jeg foreløpig ikke klarte til tross for flere forsøk. Den er brattere enn det ser ut til på bildet. Jeg manglet kanskje to meter øverst i bakken på det beste forsøket. Ruta videre går oppover bakken i bakgrunnen.

Legg igjen en kommentar