Når tamdyret våkner

Mange ganger har vi måttet skysse Polvott hjem igjen fordi han har fulgt etter oss når vi drar hjemmefra i håp om at han skal få være med oss på tur. Og han ser ofte litt molefonken ut når han atter en gang skjønner at det nok ikke ble noen tur denne gangen heller. Men i dag ble det tur. Jeg vekket ham opp fra de dype drømmers land, lokket ham ut av senga ved å riste litt på matboksen (kommer han ikke da er det noe som er veldig galt) og etter en liten matstund var han våken. Det er tydelig at det er lenge siden han fikk være med på tur og at han nok hadde blitt skuffet litt for mange ganger, for vi måtte lokke ham ut av den skyggefulle plassen han hadde veltet seg ned på ute i hagen, på vei inn i drømmeland på ny. Men når vi hadde kommet oss femti meter hjemmefra skjønte han at noe var på gang. Turen gikk hjemmefra, tvers over den kommunale parkeringa og innover i skogen helt fram til Tærudtjerna. To og en halv kilometer ble hele turen. Og så er det jo rundt hundre høydemeter også. Det tar selvsagt sin tid, men det er jo sånne ting man har tiden til for, er det ikke? Hva var det Horatius oppfordret oss til? Grip dagen og stol lite på morgendagen. «Carpe diem quam minimum credula posteroo». Den engelske 1600-tallspoeten Robert Herric sa det forresten på en veldig fin måte:

Gather ye rosebuds while ye may,
Old Time is still a-flying;
And this same flower that smiles today,
Tomorrow will be dying.

Ja, katten har i hvert fall fått med seg dette. Han lar seg ikke be to ganger når han først skjønner hva som er på gang.

Sove, det kan jeg gjøre etterpå — om jeg nå lever eller er død.
Mye stein og mye oppover
En fin sittestein det her!
Her kunne jeg trengt sikringstau og klatresko!
Endelig flatt!
Det er så mye lukter her at jeg må pusse nesen med jevne mellomrom.
Her har det nok regnet veldig mye!
Er det et «tjern» sier du? Jeg synes det ser mest ut som vann!
Her var det en fin plass å stå på mens jeg ser litt bortover der.
Åhh – her var det grøøønt!
Dypt der inne i skyggen…rooaAAAR!!!
Hahaha se så rar jeg ser ut når jeg gjør sånn!
Ser nesten litt hemmelig ut den stien her.
Nå vil jeg sitte og se litt igjen.
Hmmm…tror jammen vi snart er hjemme.
Ikke mer sliten enn at jeg kan jogge resten av veien.
2,5 kilometer til sammen. Ikke lite for en katt det!
mmmrrrRRROAAAARRrrr! Hø hø hø. Vart du skræmt no?

Legg igjen en kommentar