I dag ble det den fjerde helga på rad med bading i den hemmelige lille badekulpen vår borte i skogen her ett sted. Vi var litt sent ute, så sola forsvant fra stedet vårt i samme øyeblikk som vi ankom. Heldigvis ligger stedet vårt så bortgjemt og lunt til at selv om det blåste ganske mye der oppe i trekronene over hodene våre, så kunne vi ikke kjenne et vindpust nede ved kulpen hvor vi hadde benket oss til. Da gjorde det jo ikke så mye at sola var borte. Det vil si, helt borte var den ikke. Det var et lite solgløtt igjen i utkanten slik at Birgitta kunne stå og suge til seg litt solvarme når hun kom opp av kulpen. Hun syntes det var litt kaldt i vannet.
Etter at Birgitta var berget i land var det min tur å jumpe uti.
Etter badingen ble det en enkel middag, denne gangen laget på en to-platers turkomfyr. Da kunne jo kaffen kokes samtidig som vannet til maten kokte.