Sverre (som forøvrig nylig har gitt ut enda ei flott bok: Ravinene — Østlandets jungel ) har nå i flere dager prøvet å snakke med veggene sine hjemme. Når han nå kunne meddele at veggene endelig hadde begynt å svare ham tilbake på tiltale, fant jeg ut at han antakelig led av langt framskreden koronaindusert brakkesjuke. Jeg inviterte ham like godt på en noen timers ekspedisjon inn i Romeriksåsens mere ukjente skogsområder i håp om at det kunne rive oss ut av koronaboblen og gi hjernen noe annet å tenke på en massemedias uendelige repetisjon av antall smittede og døde de siste tretti sekunder og hvordan vi skulle klare å overleve lenge nok til å få kjøpt enda en pall dopapir på butikken før de gikk tomme igjen. Valget falt på Ulvedalen, en dal som går nordover Romeriksåsenen øst for Høgsmåsan. Her er det normalt svært lite folk ute å går, og det er ikke så rart, for det er nokså uveisomt her, og stiene, der det er noen sti, er stedvis nokså utydelige og vanskelige å følge. Vi tok en lunsjrast i sydenden av Stordammen før vi bestemte oss for at denne Stordammen, den ville vi runde før vi bega oss på hjemvei. Og det ble faktisk litt av en positiv overraskelse, for her smakte det skikkelig villmark. Dype kløfter, gamle trær, en krystallklar bekk, ravn og et sangsvanepar ute på myrene ved Stordammen. Man føler seg priviligert når man kan nå slik flott villmark til fots hjemme fra dørstokken i løpet av en times tid, helt uten bil eller annen form for transport enn apostlenes hester.