North Coast 500, eller bare NC500 er en ca 500 mile (800 km) lang rundtur langs kysten av det nordlige Skottland. Rundturen starter og slutter i Inverness, og vi, faren til min sambo og jeg, tok den mot klokka, altså opp langs østkysten, vestover langs nordkysten og nedover langs vestkysten. Vi kuttet av den siste biten tvers over Skottland tilbake til Inverness langs A890/A832. Denne delen går jo uansett ikke langs kysten, og husverten i Kishorn (huset der den grønne ruta slutter) anbefalte en mer naturskjønn og interessant rute tilbake til Edinburgh istedet for å kjøre over til Inverness og så ta motorveien sydover (som ville vært den raskeste ruta). NC500 er den grønne delen av bilturen i dette kartet:
Blått er transportetapper.Rødt er lokale dagsturer.Grønt er NC500. NC500 inkluderer A890/A832 tilbake til Inverness. Vi valgte imidlertid en mer interessant retur sydøstover tilbake til Edinburgh. De små husene langs ruta, i alt 6 stykker (egentlig 7, for det er 2 i Edinburgh), viser hvor vi bodde. Totalt kjørte vi ca 2000 km. De tullete navnevalgene på kartet får Garmin stå for.
Det å kjøre NC500 var egentlig ikke planlagt, selv om vi nok hadde tenkt å se deler av kysten. Vi hadde tenkt å prøve å fiskelykken etter ørret mens vi var der borte, men det viser seg altså at det er vanskelig å få leiet fiskeutstyr som vi hadde satset på. Det kunne man før, men de stedene vi spurte hadde sluttet med dette for flere år siden. Helt tilfeldig fikk vi så høre om NC500 som ble lagt opp som ei turistrute så sent som i 2015. Vi falt for denne og fant ut at om vi ikke fikk fisket, så fikk vi i hvert fall se oss om skikkelig når vi var i Skottland. Vi gjorde NC500-delen av turen på tre dager, men tar jeg den en gang til — og kjenner jeg meg rett gjør jeg nok det, og da kanskje på motorsykkel — så vil jeg nok spandere minst ei uke, kanskje to. Det er så mange flotte steder rundt kysten at man bør ta en eller to dagers stopp her og der for å utforske spennende natur og småsteder. Og en avstikker oppom Orknøyene bør nok også med i planen. Telt er absolutt en opsjon her oppe, selv om det ikke var det for oss. Jeg hadde nok likt det, men man tilbyr ikke en 77-åring sovepose og liggeunderlag for natten. I den alderen bør man få en god seng å hvile seg i. Vi hadde et aldeles flott vær. Jeg hadde jo trodd at det stort sett skulle være overskyet og en god del regn, og den første og andre dagen i Edinburgh regnet det ganske riktig også på ettermiddagen. Jeg kjøpte meg derfor en paraply. Etter det kom det ikke ei eneste dråpe regn som jeg la merke til på hele turen. Ikke før jeg var tilbake i Edinburgh, og da bare i form av noen få dråper med yr den siste dagen før avreise da jeg tok morgenturen til Holyrood Park og opp på Arthur’s Seat som jeg skrev om i forrige innlegg. Det er bare en ting å si om NC500: Liker du vill og vakker Skotsk kystnatur, ta denne turen. Du vil ikke angre. Men sett av mer enn tre dager.
Landskapet oppover østkysten av nordlige Skottland er paddeflatt. Her et sted mellom Keiss og Auckengill, og det er Nordsjøen som ligger der blank som et speil, eller «han e sirupstilla» som bestefar Fridtjof på Helgeland pleide å si. Se på det godværet!Her ved John o’Groats som noe feilaktig hevder å være Skottlands nordligste punkt. Men det er vistnok en populær rute som går fra Lands End i sydvest England og opp hit til John o’Groats i nordøstre hjørne av Skottland. Ruten ansees som den lengste ruten man kan gå/sykle/kjøre i England, 874 miles eller 1400 km. Herfra går det også passasjerferge til Orknøyene. Bilferge må man litt vestover for å finne, til Gills eller Scrabster.John o’Groats er ikke store stedet.Her ser vi nokså rett nordover fra John o’Groats. Den nærmeste øya er Isle of Stroma. I bakgrunnen kan vi såvidt skimte Orknøyene i horisonten.Her er vi så langt nord som det er mulig å komme (på Mainland). Vi er på Dunnet Head.Utsikten vestover fra Dunnet Head. Det er nok ikke hver dag Atlanterhavskysten er så innbydende!Fyret ved Dunnet Head.Bading var ikke det som sto øverst på planen i Skottland, men på denne stranda ved Dunnet klarte jeg ikke å stå over fristelsen. Vannet var ikke spesielt kalt, ikke spesielt varmt heller. Utrolig flott å kunne ta seg et bad i denne naturen! Og været er fremdeles ikke til å klage over.Utsikten fra Bettyhill. Vi har nå kommet inn i et mer kuppert landskap. Her tok vi middag på hotellets restaurant før vi dro videre til overnattingsstedet som nå ikke er langt unna, bak de bakerste fjellene omtrent.Vi er nå i Talmine og slik så hytta vi hadde leid for natta ut. Et herlig krypinn med alle fasiliteter, kjøkkenkrok, dusj, kjøleskap, komfyr…og en veranda med fantastisk utsikt. Husverten er også hyggelig. Han hadde til og med satt et par flasker kalde pils i kjøleskapet til oss (jeg fikk begge to!), samt litt melk og frokostblanding til frokost i fall vi skulle ha glemt å kjøpe inn mat.Klokka 4 på natta bare måtte jeg opp for å se sola stå opp av havet. Reisefølget kunne betrakte den stemningen fra senga si.
Dette var altså første og lengste etappen på NC500, fra Inverness til Talmine ved Kyle of Tongue. Dette er endistanse på ca. 35 mil. Det er ikke noe problem å bruke to-tre dager på denne strekningen. Da vil man få mer tid til å utforske landskapet. Neste etappe går fra Talmine til Ullapool.
Dag 2: Utsikt over Loch Eriboll, fjorden noen mile vestover fra Kyle of Tongue og hytta.Det er utrolig mange flotte steinbroer langs NC500. Denne går over elva som renner ut innerst i Loch Eriboll. Det begynner nå å bli et mer fjellaktig landskap.Ved Smoo ligger den største huleinngangen formet av havet i England, Smoo Cave. Dette hulesystemet er unikt i det det er utformet av både havet og av ferskvann.Det ytterste kammeret som sees her på bildet, 40 meter bredt og 15 meter høyt er dannet av sjøen. Videre innover er det huleganger dannet av ferskvann som har tatt seg fram mot havet.Man kan komme seg videre inn i ferskvannsdelen av hulen, men da må man ha båt eller svømme.BANG sa det, og så var dekket flatt. Veistandarden på disse kanter er ikke særlig god, og i svingen der borte bak bilen som kommer mot oss var det et skikkelig hull i veikanten. Bare å krype til jekken og skifte hjul. I følge GPSen tok det 14 minutter og 50 sekunder fra vi stoppet til vi var i gang igjen. Hadde jeg skjønt med en gang hvordan jekken skulle sveives hadde det nok gått en god del raskere.Ett av disse minireservedekkene. Fankern også! Nå mangler det bare en hatt for å gjøre meg til en skikkelig søndagskjører. Her må jeg altså holde meg under 50 mph eller 80 km/t. Slutt på moroa med andre ord..Ett eller annet sted i det fjellrike Assynt. Dette kunne jo like gjerne vært et sted i fjellheimen i Norge, bortsett fra at her er vi vel bare snaue 100 meter over havet. Sauer er det mengder av i Skottland.Vi ser såvidt taket på huset vi tilbringer natten i, en B&B som ligger litt for nær veien synes vi, for fartsgrensa er 70 mph, eller over 110 km/t. Her er det bare å lukke vinduet, for vi kjenner dragsuget når trailerne suser forbi. Dette bildet er tatt på vei oppover fjellet hvor jeg går meg en kveldstur.Premien for å slite seg oppover en tildels bratt fjellside uten sti er en flott utsikt……og en flott solnedgang. Vi er noen kilometer syd for Ullapool som jeg mener ligger på det andre neset (det lav på høyre side av fjorden.
Så er det siste etappe på NC500, fra Ullapool til Kishorn. Denne etappen har kanskje de flotteste kystfjellene, og i hvert fall den mest spektakulære fjellovergangen, Bealach na Ba (Bealach-passet) på veien over fra Applecross til Kishorn.
På vei utover Wester Ross.Gruinard Bay (Wester Ross)Loch Maree som ligger 30-40 meter over havet. Fjellet på den andre siden heter Slioch og mangler bare knappe 20 meter på å nå 1000 meter over havet.På veien mellom Kinlochewe og Torridonn. Vi er rundt 50 meter over havet og de høyeste toppene strekker seg opp til 1000 meter over havet.Her kunne vi skaffe oss egg til morgendagens frokost…tenkte vi……men damen som bodde her, tilsynelatende helt alene i fjellheimen, beklaget seg og fortalte at siden minken hadde tatt alle hønene hennes måtte hun ruge ut kyllinger av eggene de hadde lagt for å få nye høner til å legge egg.Men om hun er ensom har hun i hvert fall en utrolig flott utsikt. I disen i bakgrunnen sees Isle of Sky bak den mørkere øya Rona.Og kuer hadde hun også, skotsk høylandsfe. Så hun var kanskje ikke så ensom allikevel.Vi svinger ned en avstikker mot ei flott strand, men hva er dette da?The British Underwater Test and Evaluation Centre, eller bare BUTEC. Her har både de norske fregattene og udervannsbåtene vært. Og jeg også. BUTEC er bare bemannet når det foregår tester. Nå er det ingen her.Når vi først er inne på test og evaluering: Reservedekket har nå gjort unna 350 km uten problemer. Totalt gjorde vi unna 800 km med dette dekket, etter hvert med høyere hastigheter enn 80 km/t også. Det smale dekket blir nok noe varmere enn et vanlig dekk under belastningen det får på svingete veier og med høyere hastigheter. Det som imidlertid ser ut til å være det største potensielle problemet er bremsing. Felgen kjøler mye dårligere enn en vanlig felg og blir glovarm under nedbremsing i lange bakker, så her er det bare å bremse mest mulig på girene og minst mulig på klossene. I motsatt fall tenker jeg at dekket kan bli varmet kraftig opp av felgen.Bealach na Ba, Bealach-passet. Dette er kanskje det mest spektakulære på dagens etappe og etter min mening også ett av de flotteste stedene på hele NC500. På det høyeste er det nær 700 meter over havet og altså det høyeste punktet på NC500.På vei ned fra passet får vi en formidabel utsikt utover Loch Kishorn.Omtrent i venstre billedkant på andre siden av fjorden skal vi overnatte i en hytte. Da er det bare halvannen mil igjen før vi tar av fra NC500 og starter turen sydøst mot Edinburgh, nedover i de fjellene som synes i bakgrunnen i bildet.
Dette var jo bare noen få punkter langs veien rundt kysten, kanskje til inspirasjon. Resten må du du dra til Skottland for å få med deg. Og det er vel verdt turen. For vår del var dette bare tre dager av to uker totalt i Skottland, to uker som startet og sluttet i Edinburgh.
