Endelig har jeg fått årets første tur rundt Øyeren. Det skjedde 14. april, fem dager etter at sykker’n kom rullende ut av vinterhiet. Det har blitt en tradisjon at jeg tar denne turen som en av de første litt lengre turene når den første sykker’n er på veien. Turen går nedover til Solbergfoss på den ene siden av Øyeren og hjem igjen på den andre. I år ble det med klokka, altså nedover på østsida og hjemover på vestsida. Ved Solbergfoss kom rødspritpparatet og kaffekjelen fram, så det ble kafferast med nylaget kokekaffe.

Det er noe eget ved sånne gamle bygninger. Dette kraftverket sto vel ferdig i 1929. Formene til Vulkanen står litt i stil med arkitekturen på anlegget.

Man ser med en gang at dette ikke er noe moderne kjøpesenter. Estetikk sto i fokus når store bygg som kraftverk skulle bygges. Selv om det er et stort og egentlig nokså ødeleggende inngrep i flott natur, så må det innrømmes at det samtidig fremstår ganske estetisk og monumentalt.

De tre borteste damlukene er de opprinnelige. Den helt til venstre har kommet til siden.

Jammen fikk jeg med meg en liten gatekunstutstilling også.

Og for min del fikk jeg hilse på de første hvitveisene også på denne turen.